Kampen om omdømmet

637

Den er av blitt utpekt som den kanskje viktigste kampen for norsk laks. Med god grunn. Det er oppdrettslaksens svekkede omdømme som har sørget for at den rød-grønne regjeringen ikke har lagt til rette for volumvekst i et marked som skriker seg hes etter mer fisk.

80-tallet var en fin tid. Ikke bare på grunn av hockeysveis, skulderputer og seilersko. A-ha toppet Billboard-listen, Bobbysocks vant Grand Prix og alle heiet på oppdrettslaksen. Når blodfersk flybåren laks for første gang ble servert på de fineste sushi-restauranter i Tokyo eller ble skamrost på tunge amerikanske TV-stasjoner, ryddet Dagsrevyen plass i sendeskjemaet og VG-trykket dobbeltsider. Oppdrettslaksen var Norges eksportflaggskip. Den kjernesunne, sølvblanke erobreren.

Fruktene av det gode omdømmet var blancofullmakt til produksjonsøkninger – både i form av nye konsesjoner og utvidelse av produksjonsvolum på de eksisterende (sliterne og gründerne ble premiert). Næringen ble ikke konfrontert i særlig grad med kritiske spørsmål fra media. Laksen var en hellig ku.

019

Det var en vaskeekte Askeladd-historie: Oppdrettsnæringen var ikke særlig stor. Selv i 1988 ble det kun slaktet 65.000 tonn oppdrettslaks i verden – totalt dominert av Norge.

Dette har endret seg. 25 år etter, i 2013, vil det slaktes to millioner tonn atlantisk laks, hvorav mellom 50 og 60 prosent er fôret opp i Norge. Næringen har vokst seg stor og sterk. Og den har skaffet seg uvenner. Noen av dem er mektige.

De siste fem-seks år har strømmen snudd også for omdømmet. Dagsrevyen presterte for noen få år siden å kalle Marine Harvest ”miljøversting”, TV2 har en åpen agenda mot oppdrett og aviser som Dagbladet og Dagens Næringsliv er også ivrige i å påpeke næringens mangler. Rikspressens dekning av bransjen har vært preget av kampen mot lus (lakselus ble plutselig stoff for mainstream media), pancreas disease (den mest tapsbringende virussykdom i laksens historie) og rømming. Etter hvert har fokuset også dreid inn på utslipp og havmiljø.

Omdømmet er utvilsomt svekket. Det mest nærliggende konsekvensen av svekket oppdretts-omdømme er hemmet produksjonsvekst. Selv om den rød-grønne regjeringen liker å sole seg i at næringen har vokst de siste årene, er det ikke frukter av den sittende regjeringens arbeid. Den har effektivt utnyttet betingelsene som ble servert under forrige fiskeriminister Svein Ludvigsen. Den sittende regjeringen har vært alt annet enn vekstkåt, og har lyttet lenge og vel til dem som vil begrense produksjonen av laks her til lands.

Oppdrettsnæringen selv har også rustet seg for de nye tider. FHL og EFF (seinere Norges Sjømatråd) ble første tatt på sengen av negativiteten, men så fort behovet for å hyre inn egne PR-agenter og våpendragere. Andre valgte å alliere seg med kritikerne, som for eksempel Lerøy Seafood Group, Bremnes Seashore, ScanVacc og Salten Aqua som alle er sponsorer for miljøstiftelsen Bellona, ifølge sistnevntes årsrapport.

Så får vi se da, hva som betaler seg best. For uten et godt omdømme og ditto mektige venner er ikke visjonene om mangedobling av den norske lakseproduksjonen de neste tiårene verdt papiret den er skrevet på.