Hvor mange år trenger dere, Skretting?

– Det trengs en reell og kraftig nedgang i hvor mange tonn soya bransjen bruker, ikke bare en nedgang i andelen soya brukt i fôret, skriver leder i Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise, i dette leserinnlegget.

I et intervju med 5.april advarer Skrettings Erlend Sødal mot et soyaforbud i Norge innen 2028, og sier dette kan føre til mer bruk av fiskemel og fiskeolje i laksefôret enn det vi ser i dag. Sødal henviser også til Framtiden i våre hender og Regnskogsfondet: «Til og med de har uttalt at de ikke ønsker boikott av soya selv om de vil se en reduksjon av soyaforbruket i norsk fiskefôr». Sødal har rett i at vi ikke ønsker en boikott av soya, og det kan vi heller ikke se at SV ønsker med sitt forslag om å fase inn alternative proteinkilder med sikte på å erstatte soyabruk innen 2028.

Vi er glade for at Erlend Sødal og Skretting jobber for å gjøre seg mer uavhengig av soya, og vi regner også med at Skretting er enig i at en ikke bærekraftig fôr-råvare som soya ikke kan erstattes av en like lite bærekraftig fôrråvare som fiskemel. Derfor må oppdrettsbransjen tenke nytt om fôr. Oppdrettslaksen blir ikke bærekraftig før det kommer en massiv satsing på helt alternative fôrråvarer – råvarer som ikke kan brukes som menneskemat, som ikke krever enorme areal, massiv sprøytemiddelbruk eller legger press på arter og økosystemer. Det eksisterer mange muligheter som må oppskaleres på et industrielt nivå for å monne, både insekter, mikro- og makroalger, og gjær dyrket på treflis.

Da soya ble lansert var det for å redusere bruken av villfisk som proteinkilde. Men erfaringen viser at den totale mengden villfisk brukt i laksefôret ikke har gått særlig ned, fordi fôrproduksjonen økte kraftig i samme periode. Soyaen gjorde med andre ord at denne økningen ble mulig – men ikke at mengden villfisk ble redusert. Sødals uttalelser tyder på at dette er Skrettings posisjon også i dag, at man kan fortsette med dagens forbruk, mens en eventuell ny økning i produksjon skal dekkes inn med alternative proteinkilder.

Dette er altfor defensivt. Bruken av soya – og villfisk – er svært problematisk på dagens nivå. Det trengs en reell og kraftig nedgang i hvor mange tonn soya bransjen bruker, ikke bare en nedgang i andelen soya brukt i fôret. Skrettings defensive holdning er egentlig først og fremst en understreking av at bransjen ikke klarer å løse utfordringen med å erstatte soya raskt nok uten hjelp.

Det er fristende å spørre tilbake: Dersom ni år ikke er nok, hvor lang tid trenger dere? Og hvis en gradvis innfasing av et omsetningspåbud for bærekraftig fiskefôr ikke er veien å gå for å få erstattet soya, hvilke virkemidler er det Skretting da kan tenke seg?