Av Geir Ove Ystmark, adm. direktør i FHL

EU er verdens største sjømatmarked. For norsk sjømatnæring er dette for alle praktiske formål vårt hjemmemarked. Rundt 60 prosent av vår eksport går til EU. I 2013 utgjorde dette sjømat for 36 milliarder kroner. Vi er fortsatt den største leverandøren av sjømat til EU, men vi taper stadig terreng. Eksempelvis er norsk rekeindustri nesten utradert i konkurransen med Canada, og det aller meste av norsk foredling av laks og ørret skjer i utlandet fordi kombinasjonen av høye arbeidskostnader i Norge og høye tollsatser i EU gjør at foredling ikke er særlig lønnsomt her hjemme.

I motsetning til annen norsk industri er ikke sjømat en del av EUs indre marked. Det betyr at vi må ta i bruk både Frihandelsavtalen fra 1973, bestevilkårsprinsippene i WTO, 50 ulike tollfrie kvoter, i tillegg til protokoll 9 i EØS-avtalen i handelen med EU. Hele 70 prosent av vår eksport av sjømat til EU er tollbelagt (målt i verdi).

Norge er utsatt
I våre omgivelser skjer det derimot endringer. Canada har nå forhandlet seg fram til full frihandel for sjømat til EU. USA kan være i ferd med å sikre seg det samme. Canada og USA er ingen hvem som helst som sjømatnasjoner. De er begge to blant verdens største.

Hvor står Norge i dette bildet? Vi er heller ingen liten sjømatnasjon, og vi er faktisk verdens nest største eksportør av sjømat. Men vi har altså en EØS-avtale som bare i begrenset grad gir oss tollfrihet eller redusert toll til EU. Den gir oss heller ikke beskyttelse mot antidumping- og subsidietiltak. I over 20 år var norsk laksenæring utsatt for ulike tiltak fra EUS side på dette området.

Sjømatnæringen skal konkurrere i et tøft globalt matvaremarked, og vi kan ikke leve med dårligere handelsbetingelser enn våre konkurrenter.

I de 20 årene som har gått siden EØS-avtalen ble forhandlet fram, har vi ikke klart å forbedre en eneste tollsats til EU. Tvert i mot har vi gradvis mistet vår frie markedsadgang til mer enn 100 millioner europeiske konsumenter gjennom utvidelsen av EU østover.

Et tøft globalt marked
Hvorfor har vi skjøttet oss slik? Hvordan kan sjømatnasjonen Norge la dette skje? Vi råder over store havområder, vi forvalter rike fiskebestander og har naturgitte forhold langs kysten som gjør den svært godt egnet til havbruk. Med dette som utgangspunkt forsyner vi 36 millioner mennesker med sjømat hver dag, hele året. Vi tilfører nasjonen Norge valutainntekter på mer enn 60 milliarder kroner i 2013. Vi produserer mat som verden etterspør. Vi har fortsatt vekstpotensial og næringen har et evighetens perspektiv over seg. Men sjømatnæringen skal konkurrere i et tøft globalt matvaremarked, og vi kan ikke leve med dårligere handelsbetingelser enn våre konkurrenter. Og minst av alt kan vi leve med at våre produkter møtes av høye og konkurransevridende tollsatser på Svinesund. Norge hadde full frihandel til vår nærmeste nabo gjennom Efta fram til Sverige gikk inn i EU i 1995.

Forhandlingene mellom USA og EU om et handels- og investeringspartnerskap (TTIP) har satt søkelyset på sjømatnæringens behov for normale handelsbetingelser med vårt nærmarked, EU. Dette forsterkes av frihandelsavtalen som alt er forhandlet fram mellom EU og Canada.

I konsekvensutredningen fra Nærings- og fiskeridepartementet om TTIP skriver departementet: «I lys av at markedsvilkårene på EU-markedet spiller en avgjørende rolle for norsk sjømateksport, har regjeringen satt som mål å oppnå fullverdig markedsadgang på EU-markedet».

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) støtter dette, og mener tiden er overmoden for å sikre en av våre største og mest vekstkraftige eksportnæringer fullverdig markedsadgang til EU. Vi kan ikke lenger leve med en dårlig EØS-avtale, et lappverk av kvoter og at andre land gjennom nyere avtaler undergraver våre tidligere preferanser til vårt viktigste marked. Sjømatnasjonen Norge må være villig til å gjøre de prioriteringer og de avveininger som dette vil kreve.

Ta debatten!
FHL mener det er naivt å tro at EU vil komme Norge i møte på dette uten at andre områder i EØS-avtalen åpnes. Vi avslører ingen strategier, eller setter idéer i noen hoder i Brussel ved å antyde at dette vil komme på landbruk. Til det har koplingene mellom disse to sektorene vært altfor tydelige de siste årene.

Norge har en matnæring som er blant våre største eksportnæringer, og en annen matnæring som overlever på massiv subsidiering og høy tollbeskyttelse. Vi må se den samlede produksjon av mat i Norge i sammenheng. Vi vil ikke oppnå bedringer av betydning i vår markedsadgang til EU uten at vi gir tilsvarende innrømmelser fra norsk side.

Det er på tide at noen tør å ta debatten.