Hvem kan kjøpe Cermaq?

Cermaqs finansielle rådgivere leiter med lys og lykte etter en kjøper som kan by mer enn det Marine Harvest, så langt, har vært villig til å strekke seg til. Det er mange potensielle kjøpere, og de fleste har til felles at de holder til utenfor Norges grenser.

Cermaqs klart største aksjonær, Regjeringen, har for lengst bryskt avvist beileren Marine Harvest. Budet er ikke godt nok og speiler ikke de underliggende verdiene i selskapet, er meldingen fra Regjeringskvartalet. Men, hvem har råd egentlig råd til å kjøpe Cermaq?

Her er det to løp som rådgiverne ABG Sundal Collier og Deutsche Bank følger: Finansielle eller industrielle virksomheter. For alle praktiske formål holder de finansielle aktørene til utenfor Norge.

Rent finansielt er det mange som kan legge minst ti milliarder kroner på bordet for 100 prosent av Cermaq. Det såkalte protein-caset er velkjent har gehør i alle verdens finanssentre, enten en reiser til Hong Kong, Frankfurt eller Chicago. Det bør i utgangspunktet ikke være et uoverstigelig problem å bygge bok og syndikere ut eierskapet av selskapet. Gitt at prisen er akseptabel. Det siste er en helt avgjørende forutsetning.

En åpenbar hake for en ren finansiell spiller er at Cermaqs ti milliarder kroner muligens er for lite. Det høres muligens litt luftig ut, men en trenger ikke ta mange telefoner til City i London for å forstå at såkalte small caps ikke er på radaren til de tunge pengeforvalterne. Da er det mer naturlig å se på et eventuelt oppkjøp av den vesentlig mer likvide mid-cap Marine Harvest. Sistnevnte har heller ingen brysomme eiere med negativ kontroll over aksjene.

Det britiske private equity-fondet Permira kjøpte nylig vaksineselskapet Pharmaq for 1,9 milliarder kroner. London-fondet var antagelig det første ABG Sundal Collier ringte for å få opp et konkurrerende bud på Cermaq. Så langt har det åpenbart ikke materialisert seg i noe konkret. Foruten Pharmaq, eier Permira Iglo Group for (kjøpt for 14,1 milliarder kroner) og  Findus’ italienske virksomhet. Permira har trolig industrielle synergier å hente ut ved å kombinere Pharmaqs fiskehelseprodukter med Iglo og Findus’ markedskompetanse.

En rekke kinesiske selskaper har vist en nærmest umettelig apetitt etter råvarer råvarer de siste årene. Fisk er en sentral del av landets kjøkken, og kinesiske myndigheter og private selskaper har en stadig mer bugnende valutareserve. Etter å ha brukt 90-tallet på å kjøpe amerikanske statsobligasjoner (som har sett rentene gå til bunns), fremstår det som atskillig mer attraktivt å kjøpe eierskap til etterspurte råvarer til den raskt økende kinesiske økonomien. En fordel med Cermaq er at to tredjedeler av fisken ikke produseres i Norge, og da slipper kinesiske myndigheter å tape ansikt i forhold til Norge og Nobelpriskomiteen. Cermaqs 154.000 tonn laks er også nok til å forsyne hele Kinas samlede etterspørsel etter laks – og vel så det. Men, igjen, hvorfor skal kapitalrike kinesere begrense seg til 9,9 milliarder kroner. Hvis en åpner den døren, bør en være klar over at disse aktørene like gjerne kan by på den vesentlig større byderen Marine Harvest.

Industrielle aktører vil normalt ha større betalingsvilje enn finansielle, siden de kan ha nytte av kostnadsbesparelser ved en sammenslåing. Ved å integrere forretninger kan to pluss to bli fem (selv om det statistisk sett i denne sammenhengen forbausende ofte blir tre).

Ser en på industrielle aktører, er det ikke så mange å velge mellom. Laksesektoren er den mest verdifulle av alle i sjømataksjer på verdens børser. Det er ingen tunfisk-, reke eller pollockselskaper som er større enn Cermaq. Flere av de store lakseselskapene kunne vært tjent med å eie Cermaq, men også her er problemet at de ikke har råd. De er for små. Det selskapet som er nærmest Cermaq i verdi, Lerøy Seafood Group, er hele 1,2 milliarder kroner lavere priset. Det i Dagens Næringsliv og Adresseavisen mye omtalte SalMar er enda mindre, med sin markedsverdi på 6,8 milliarder kroner.