Hvem fargelegger fremtiden vår?

Meninger
5732

På starten av et nytt år, og denne gangen også et fremtidens tiår, så er det ikke unaturlig at vi spør oss selv om hva som kan gjøres bedre fremover. De fleste ønsker seg fremgang, på en eller flere fronter. Statsminister Erna Solberg innledet det nye året med en nyttårstale som ikke var til å misforstå, når det gjelder felles ansvar for å ta vare på havet, og ikke minst at vi sammen har betydelige forpliktelser når det gjelder FNs Bærekraftsmål frem mot 2030.

Eksportverdien av norsk sjømat passerte i 2019 for første gang 100 milliarder kroner og er med dette allerede en av de viktigste næringene i landet vårt. Hvor viktig denne fantastiske industrien kan bli, er det stort sett opp til alle oss aktørene med ulike bidrag i næringen som avgjør. Fra oppdretterne selv, til leverandørbedriftene, NGOer, utdannelse- og forskningsinstitusjoner, samt sist, men ikke minst, myndighetene i Norge.

Andre oppdrettsland kan misunne oss dette samarbeidet mellom aktørene. Vi har skapt og skaper både lakseoppdrett i verdensklasse og verdensledende havbruksteknologi. Det går hånd i hånd. Premissgiveren for det største konkurransefortrinnet er likevel naturen selv og en fantastisk langstrakt kyst som vi høster av hele året. Rene fjorder, elver med robust villaks, samt kystnær oppdrett i åpne merder, har lagt grunnlaget for at norsk sjømat setter stadig nye rekorder. Dette må vi ikke glemme!

Landbasert risiko
De siste par årene har vi sett en økende eufori knyttet til Utviklingskonsesjoner og ikke minst drømmen om landbasert lakseproduksjon. Noen har til og med snakket om Utviklingskonsesjoner 2.0 før den første runden er i mål. Det vil fortsatt gå mange år før disse kan bidra med 100.000 tonn årlig produksjon av laks. I tillegg er tiltaket fra myndighetene svært konkurransevridende ift. alle oss som løser problemer løpende for oppdrettsnæringen, uten å støtte oss på slike konsesjoner.

Det samme gjelder altså produksjon i lukkede anlegg. Ingen har ennå produsert et volum på 10.000 tonn i året. For å snakke om 100.000 tonn, så ligger det mange år med hardt arbeid og ikke minst enorme summer tapt på veien. Drar man paralleller tilbake til torskeoppdrett, så vet de fleste som har levd en stund at det gikk milliardbeløp tapt, samt at det var biologien som bestemte til slutt. Allerede ser man en rekke initiativ for bygging av landbasert produksjon. Atlantic Sapphire synes å være lengst fremme, men flere følger på i Norge og internasjonalt med milliardinvesteringer, der en rekke aktører kommer til å tape alt. Risikoen i landbasert produksjon er mye større enn de fleste tror.

Bærekraft er sunn fornuft
Mesteparten av den årlige produksjonen av 1,2-1,3 millioner tonn laks kommer altså fortsatt fra kystnære og åpne oppdrettsmerder. Noen mener at alt skal lukkes eller på land, men da kan laksen like gjerne produseres i Miami, Singapore og Shanghai. Nær store markeder. De fleste oppdrettere i Norge er dermed fortsatt tjent med å utvikle konkurransefortrinnene videre. Da kan vi ikke feie utfordringer under teppet, som tap av rundt 50 millioner individer med laks i året, eller 55-65 millioner rensefisk. Teknologi for å redusere disse tallene kraftig finnes allerede, så nå blir det den enkelte oppdretters valg fremover. Bærekraft som begrep er egentlig det våre foreldre kalte sunn fornuft, nemlig at vi ikke høster mer fra naturen enn den vil tåle, slik at vi kan fortsette å hente store verdier ut av havet også i årene som kommer. Grønt lys er ikke en selvfølge. Det er en løsning!