Eierskapdebatten har fått nytt liv denne våren. Ved Marine Harvests bud på Cermaq reises spørsmålet om hvem som i fremtiden skal eie oppdrettsvirksomheten langs norskekysten. Risikerer vi å bli husmenn i eget hus?
Forretningsmessig er Marine Harvest og Cermaq skjønt enige om at det er en kjempe-deal å slå seg sammen. Synergigevinstene er i fellesskap beregnet til astronomiske tre milliarder kroner. Partene er selvsagt uenige om verdsettelsen av selskapet, men det er slett ikke uvanlig. Det som gjør Cermaq-kjøpet til en betent sak er ikke det forretningsmessige, men det samfunnsmessige. Særlig gjelder det oppdrettsdivisjonen Mainstreams 44 matfiskkonsesjoner, samt EWOS’ forskningskonsesjoner på laks og ørret.
Dette er evigvarende ressurser. Rettigheter til å produsere fornybare verdier – godt betalt laks – langs Norges ideelt tempererte kystlinje. En kyst eid i fellesskap av det hele det norske samfunnet.
Likeledes er det av klar samfunnsmessig betydning hvem eier lokaliteter, arbeidsplasser, hvem som står for forvaltning, hvem som får inn skatteinnteker og så videre.
På samme måte som på kontinentalsokkelen må staten sikre og håndheve sitt eierskap over kysten. Og som i Nordsjøen kan det innebære at en kan slippe til utenlandsk eierskap – også for konsesjonene. Selskaper som Esso, Chevron, Lundin, BP, Shell, Phillips og Conoco har alle spilt, og spiller fortsatt, viktige roller i utviklingen av Norge som oljenasjon. Uten den kompetanse og de investeringer de nevnte selskapene har skutt inn, hadde Norge stått langt tilbake som oljenasjon.
I Peru sier myndighetene at i teorien kan én eier eie hele landets samlede fiskerikvote av anchovetas. Dette fiskeriet er verdens desidert største, og av helt fundamental betydning for landets økonomi. Det avgjørende er at denne eieren ikke må opptre som monopolist. Skulle det sistnevnte bli en realitet, vil Perus myndigheter gripe inn mot selskapet for eksempel ved bøter eller nasjonalisering av kvoter. Det er et ekstremt eksempel, og neppe et alternativ i Norge, men det som er interessant er logikken: En trenger ikke eie (hele) industrien selv for å ha kontrollen.
Også flere andre næringer i Norge eier og nyter godt at varige naturressurser. I kraftbransjen er vannfall-rettighetene regulert ved konsesjoner. Hjemfallsordningen for vannkraftproduksjon i Norge er en regel om at eierskapet går vederlagsfritt tilbake til staten ved endt konsesjonsperiode. Konsesjonsperioden var fra 1917 maksimalt 50 år, utvidet til 60 år i 1969, og fra 2007 igjen utvidet til 75 år. Denne regelen gjelder kun for private eiere, mens kommunale og fylkeskommunale eiere ikke har noen tilbakeleveringsplikt.
All den tid Norge må forholde seg til eierskapspolitikken til EU/EØS, fremstår det som utopisk at en kan stoppe den pågående konsolideringsbølgen i havbruksnæringen. En konsolideringsbølge der utenlandsk kapital spiller en stadig viktigere rolle. Da kan det være greit å vite at det er flere verktøy i næringsministerens verktøykasse for å forhindre at vi blir husmenn i eget hus.
