HIs kamp mot oppdrettsnæringen

Meninger
651

Det er ikke til å undres over at politikere spør om de kan stole på forskningen som har vært utført i Hardangerfjorden. Forskerne har vist en påfallende uvilje mot å undersøke andre årsaker til nedgangen for laks og sjøaure i Hardanger enn oppdrettsnæringens presumptive misgjerninger. Det er neppe å gå for langt å antyde at elendighetsfortellingen har holdt liv i ganske mange forskere i ganske mange år. Flagget følger flesket, sier danskene.

Laksestammene i Hardanger har i utgangspunktet aldri vært tallrike, med unntak av Etneelva og kanskje Eio og Granvin. Men det er neppe tvil om at laksebestandene i Hardanger var mer produktive tidligere sammenlignet med i dag. De viktigste driverne bak tilbakegangen har sannsynligvis vært generelle forhold i havet med stor geografisk utbredelse, som samvirket med lokale forhold på en utslagsgivende måte.

Potensialet for smoltproduksjon i Hardanger
Topografien tilsier at de fleste Vestlandselvene har korte lakseførende strekninger, relativt stor fallgradient, lite elvebunnareal og følgelig antallsmessig små laksebestander. I 2000 ble potensialet for smoltproduksjon i elvene i Hordaland beregnet til 153.750, hvorav 50.300 i Hardanger. Suldalslågen produserte like mye smolt (50.480) som Hardangerelvene til sammen.

I Granvin og Eio ble det satt ut røye i innsjøer på lakseførende strekning på slutten av 1960-tallet. Konkurransen med røye bidro til å redusere smoltproduksjonen av både laks og sjøaure. Rådgivende biologer beregnet at dette reduserte produksjonen av sjøauresmolt i Granvin fra 29.000 til 12.500, altså med 57 prosent. Reduksjonen i den fiskbare delen av bestanden ble tilsvarende, men forsterket av andre faktorer. I Eio (Bjoreio) kan det i tillegg ha forekommet at flommer har omlagret elvebunnen og ødelagt gyteplasser for laks. Nye vassdragsreguleringer ble gjennomført i Eio i 1980.

Mange av de sterkt regulerte Hardangerelvene har mellom 30 og 80 prosent redusert vannføring. Det er ikke urimelig å anslå at det bare kan produseres noen hundre laksesmolt i noen av de mest regulerte elvene, der det trolig bare er sporadisk gyting av streifende laks fra andre elver.

Overbeskatning i flere 10-år
For perioden fram til 1989 (drivgarnsforbudet) har det Vitenskapelige råd for lakseforvaltning (VRL) beregnet et generelt beskatningsnivå på 90 prosent for lakseinnsiget til Vestlandet, og over 95 prosent for smålaksen. Vestlandet var særlig hardt rammet av laksekollapsen på slutten av 1980-tallet, da lakseinnsiget til kysten ifølge VRLs beregninger gikk ned fra et nivå omkring 125.000 laks i første halvdel av 1980-tallet til et nivå mellom 30.000 og 50.000 etter 1990. Gytebestanden på Vestlandet som helhet var imidlertid allerede i 1983 redusert til omtrent samme nivå som i dag. VRL har presentert beregninger som viser at gytebestanden har fluktuert mellom 10.000 og 15.000 laks i hele perioden fram til i dag. For året 1996 ble det beregnet at totalt antall gytehunner av typen mellom- og storlaks var 331 i Hordaland. 80 prosent av hunnlaksen av flersjøvintertypen ble fisket opp i sjølaksefisket i Hordaland dette året.

Hvis anslaget er i nærheten av å være korrekt, betyr dette at laksen i Hordaland var ekstremt overbeskattet så sent som i 1996, og at den hadde vært det i en lang årrekke før dette. Overbeskatning må ha vært en viktig driver bak bestandskollapsen i Hardanger, og mer generelt i Hordaland og Sogn og Fjordane.

Eksempelet Uskedalselva
Uskedalselva er et interessant tilfelle av spontan reetablering av en laksebestand etter at kalking ble startet opp i 2002. Til tross for at dimensjoneringen av kalkingen ikke har vært optimal, har det etablert seg en livskraftig laksebestand i det tidligere laksetomme vassdraget. Utviklingen i Uskedalselva styrker teorien om at det er andre forhold enn lakselus og rømt oppdrettslaks som har svekket laksebestandene i Hardangerelvene. De siste årene har Uskedalselva produsert bra med laks, og har nå den nest største bestanden i Hardanger etter Etneelva.

Stamfisken til den nye laksestammen må ha vært en blanding av rømt oppdrettslaks og streifende villaks fra andre elver. Dette viser at betydningen av stedegen stamme ikke er avgjørende.

Forskernes hemmeligheter
Etneelva er i ferd med å oppleve et nytt rekordår etter fjorårsrekorden, både for laks og sjøaure. Slike eksempler viser med all tydelighet at HI-forskere som skriver om årsklasseoverlevelse for sjøaure på et par prosent har bommet både på blinken og standplassen. Det har ikke nyttet å få HI til å svare på saklige spørsmål om hvorfor de publiserer slike tall, når fisken selv stemmer imot og nekter å la seg utrydde. Kritiske rapporter med grunngitte spørsmål blir ikke kommentert. Den akademiske arrogansen blant forskere er utbredt og standhaftig.

HI-forskerne er populære foredragsholdere på Hardangerfjord-seminaret og i sportsfiskerforeninger, der de tar bladet fra munnen og etterlater en utvetydig inntrykk av at oppdrettsnæringen har skylda for det meste som er vondt og vanskelig. De har åpenbart en oppdrettsfiendtlig agenda. Likevel virker de både overrasket og fornærmet over at oppdrettere tar igjen. Når vi ikke får svar på kritiske innspill, må vi finne ut om offentlighetsloven kan frambringe informasjon om hva de holder på med.

Jeg vet ikke om advokatinnsatsen har ført fram, men håper at denne innsatsen enten kan påvise at viktige data ikke er publisert, eller at forskerne kan bli renvasket for mistanken om bevisst unndragelse. Men en ting bør være klart. Dette dreier seg ikke forskningens frihet, men om at agendaforskning må stoppes.