I en kronikk radbrekker idag Mattilsynets administrerende direktør Harald Gjein skribent og forfatter Nils Chr. Geelmuydens utfall mot norsk matproduksjon.
Kronikken er publisert på Mattilsynets hjemmesider, og gjengis i sin helhet her:
Denne kronikken er skrevet som tilsvar til Nils Chr. Geelmuydens kronikk i Dagbladet 15. oktober 2013. Den imøtegår påstander om at Mattilsynet holder tilbake informasjon av vesentlig betydning for folks helse.
I Dagbladet 15. oktober presenterer Niels Christian Geelmuyden tolv eksempler som skal vise at Mattilsynet ikke gjør jobben sin. Alle tolv er viktige temaer. Man kan forledes til å tro at det er Geelmuyden som har oppdaget disse og satt dem på dagsorden. Slik er det ikke. De tolv problemstillingene er høyt oppe på agendaen i Mattilsynet og forskningsinstitusjonene som leverer det vitenskapelige grunnlaget for vårt arbeid.
Geelmuyden konkluderer med at Mattilsynet enten ikke gjør noe for å løse utfordringene knyttet til de tolv problemstillingene, eller at vi konsekvent holder tilbake informasjon. Begge påstandene er feil. For å begynne med den siste først; Å beskylde Mattilsynet for hemmelighold samtidig med at han selv baserer mye av sin nyvunne kunnskap på rapporter og risikovurderinger som er bestilt og publisert av nettopp Mattilsynet, er selvmotsigende. Påstanden blir enda mer underlig når han både i Dagbladet og i boken sin gjentatte ganger siterer Mattilsynet. F. eks. veterinær Aud Skrudland. Det er vanskelig å se hemmeligholdet når hun påpeker «at 42 prosent av norsk oppdrettslaks utsettes for dårlig dyrevelferd, ville blitt kalt dyretragedie i en hvilken som helst annen husdyrproduksjon».
Geelmuydens tolv punkter er såpass full av feilaktige konklusjoner at det ikke er mulig å besvare alle enkeltvis her. Jeg vil i stedet peke på noen overordnede svakheter som fører til at konklusjonene hans blir feil, og til slutt gi fire konkrete eksempler.
Den første svakheten er at arbeidet gir inntrykk av å være objektiv vitenskap. Det er det ikke. Geelmuyden lanserer teorier, og velger deretter bare ut observasjoner som støtter teoriene.
Det gir et stort fravær av vitenskapelig belegg når Geelmuyden tar for seg et komplekst fagfelt. Han er utvilsomt en dyktig skribent, og har altså brukt et år på research. Men det er nødvendig å spørre om han mener at fagkunnskapen til veterinærer, biologer og toksikologer som jobber i matmyndigheter og uavhengige forskningsinstitusjoner er mindre verdt enn det han har lest seg fram til det siste året?
En annen overordnet svakhet er Geelmuydens tilsynelatende mangel på forståelse for hva miljøgifter og grenseverdier er. Mye av kritikken av Mattilsynet, og vår påståtte unnfallenhet overfor matprodusentene, ser ut til å springe ut av spørsmålet om hvorfor vi i noen tilfeller aksepterer at grenseverdier forhøyes. I følge Geelmuyden må det være fordi vi lar oss presse.
Det finnes både naturlige og menneskeskapte miljøgifter. Vi får i oss noen av disse miljøgiftene gjennom mat. Disse kan ha negative helseeffekter. Målet for myndighetene er å redusere mengden miljøgifter vi får i oss, og ulike tiltak benyttes for å begrense inntaket. Et tiltak er å fastsette grenseverdier. Disse fastsettes på bakgrunn av risikovurderinger som utføres av uavhengige vitenskapelige institusjoner.
Dersom forskere og myndigheter mangler kunnskap om en miljøgift benyttes «føre var»-prinsippet. Da fastsettes ekstra strenge grenseverdier som skal sikre at mangelen på kunnskap ikke fører til at mennesker utsettes for helseskadelige nivåer. Etter hvert som forskerne kommer fram til ny kunnskap vil grenseverdiene på «føre var»-nivå bli justert. I noen tilfeller kan grenseverdiene forhøyes som følge av ny kunnskap.
I Europa er det stort sett EU-kommisjonen som fastsetter grenseverdier. Som medlem av EØS tar Norge grenseverdiene inn i norsk regelverk etter bestemte prosedyrer som bl. a. inkluderer offentlige høringer. Det er altså ikke som Geelmuyden synes å tro, noen i Mattilsynet som «finner på» å endre grenseverdiene.
Til slutt noen konkrete eksempler på Geelmuydens mange feilaktige konklusjoner:
1. At lite eller ingenting gjøres for at oppdrettsfisk skal utsettes for mindre plager.
Dette er en grunnløs påstand. Fiskehelse er et prioritert område. I øyeblikket gjennomføres f eks prosjektet – «Tap av fisk i sjø» – som kartlegger velferd og dødelighet i oppdrett. Det involverer nær 470 oppdrettsanlegg langs hele kysten fra Arendal til Kirkenes, og omfatter all laks og regnbueørret som ble satt ut høsten 2010 og i hele 2011. Målet er ny kunnskap for å bedre fiskevelferden.
2. At Norge skal ha en særtillatelse på innhold av dioksiner og PCB i oppdrettsfisk.
Dette er feil. Grenseverdien er felles for vill og oppdrettet fisk, og lik over hele Europa. For øvrig viser mange analyser i ulike rapporter at norsk oppdrettslaks inneholder mindre enn 1/10 av grenseverdien for dioksiner og PCB.
3. Mattilsynet forteller ikke at Landbruksdepartementet nå vil øke tettheten fra 19 til 22 kyllinger per kvadratmeter. Like lite som tilsynet forteller at forekomsten av antibiotikaresistent E.coli, salmonella og Campylobacter, (..), dermed vil øke ytterligere.
Svar: 1. juli kom det nye felles-europeiske regler for hold av slaktekylling. De nye reglene åpner for større dyretetthet. Norge er alene om å stille krav om at slaktekyllingsprodusenter er tilknyttet et dyrevelferdsprogram for å kunne drive med høyere tetthet enn standardgrensene.
Allerede i 2008 leverte Vitenskapskomiteen for Mattrygghet en risikovurdering i forhold til regelendringen, på bestilling fra Mattilsynet. Saken var på åpen høring i 2012. Påstanden om manglende informasjon er feil.
Mattilsynets overvåkingsprogram NORM-Vet påviste i 2011 varianter av bakterien E coli i slaktekylling. Ved oppfølgende undersøkelser ble bakterien påvist i 32,2 % av undersøkte kyllingfileter.
Forskerne mener at denne resistente bakterien har kommet inn i den norske fjørfepopulasjonen via import av avlsdyr, og ikke som følge av bruk av fortilsetningsstoffet Narasin.
12. Bruken av antibiotika i oppdrettsnæringen økte fra 544 kilo i 2011 til 1591 kilo i 2012.
Svar: Det er riktig. Men Geelmuyden lar samtidig være å opplyse om at bruken av antibiotika i oppdrettsnæringen er redusert med 99 % fra 1987 til 2012.
Maten vi spiser er trygg. Forskerne jobber hele tiden for å bringe fram ny kunnskap for at vi skal være mest mulig sikre i de tilfeller der vi må akseptere at det finnes miljøgifter i maten. Myndighetene bruker den nye kunnskapen for å regulere matindustrien. Ingen trenger å være i tvil om at det er forbrukerne som er Mattilsynets oppdragsgivere.
Harald Gjein, adm. dir.
