Korte oppturer har blitt effektivt bygget ihjel. «Boom-bust» og svinesykler har lenge vært heftet ved den norske oppdrettsnæringen. Men nå er det ti år siden siste lønnsomhetskrise, og det er vanskelig å se hvor den neste skal komme fra.
En trenger ikke å gå mange år tilbake i tid til det var opplest og vedtatt at oppgangstider i oppdrettsnæringen kom i korte blaff. Alle perioder med særlig høye priser ble effektivt bygget ihjel. Ekstraordinær profitt tiltrakk seg (betydelig) økt tilbud. Det økte tilbudet senket prisene og lønnsomheten. Lav lønnsomhet dempet deretter tilbudsveksten. Lav tilbudsvekst betød igjen økte priser. Og sånn fortsatte runddansen. Dette velkjente markedsfenomenet kalles gjerne «svinesykler».
Forholdet mellom global tilbudsvekst og pris for laks er illustrert i figuren under. Hovedkonklusjonen er at etterspørselssiden trenger en årlig produksjonsøkning på omlag åtte prosent for å opprettholde prisnivået for laks.
På 80-, 90- og 2000-tallet kom krisene rundt regnet hvert sjette år. I bølger. Innimellom kom noen bølgedaler som var dypere enn andre. Dette ga alvorlige kriser som i 1991 og i 2002-2003.
Men nå er det gått ti år uten snev av krise i norsk oppdrett. Og ikke nok med det: Det er vanskelig å se hvordan de gode tider kan bygges i hjel – i overskuelig fremtid.
Det kreves en vesentlig økning bare å holde tritt med etterspørselsveksten – en vekst som faktisk er hemmet av nedgangstider i kjernemarkedene og av handelshindringer i to av de raskest voksende markedene (Russland og Kina). Etterspørselsveksten etter laks er som den alltid har vært: Forrykende.
I fra kronåret 2000 til kriseåret 2002 økte verdens lakseproduksjon med 21 prosent. Lakseprisen falt fra 30 til 19 kroner kiloet. Da ble markedet bygget i hjel. For å få en reprise av denne produksjonsøkningen, må verdens laksemarked tilføres 420.000 tonn (+21 prosent) mer laks fra 2013 til 2015.
Et slikt scenario ser per idag ikke spesielt sannsynlig ut. Trange flaskehalser, særlig politiske og biologiske, hemmer dette. De fleste av de store oppdrettslandene for laks nærmer seg sin maxproduksjon. Potensialet i Norge og Chile er på langt nær tatt ut, men per idag trenger de begge, av vidt forskjellige årsaker, tid for å realisere vesentlig økte volumer.
Uten et globalt volumbyks fortsetter de gode tider.