Professor-duoen Frank Asche og Ragnar Tveterås tar til orde for at forskning og innovasjon må økes for at ikke den norske lakseindustrien skal stagnere.
Sykdomsbekjempelse, ny teknologi for oppdrettsanlegg, utvikling av bedre fôr og til dels genteknologi er områder som forskerne mener vil kreve sterkt intensivert forskningsinnsats i årene framover, melder Forskning.no på sine hjemmesider.
– Store nyvinninger har blitt gjort, men etter hvert som en bransje blir moden, blir det stadig vanskeligere å fortsette å øke produktiviteten. De lavest hengende fruktene er plukket, sier Frank Asche, professor i økonomi ved Universitetet i Stavanger (UiS).
Best i verden
Kollega Ragnar Tveterås slår fast at sjømatnæringen ikke bare er blant de største, men også blant de mest innovative bransjene Norge har.
– Mange andre næringer i Norge tar i hovedsak i bruk nyvinninger fra andre land, mens vi i sjømatnæringen er verdensledende på kompetansemiljøer og innovasjon, sier Tveterås, som også leder Senter for innovasjonsforskning ved UiS.
Tidlig på 1990-tallet opplevde laksenæringen en årlig vekst i produksjonen på mellom 15 og 20 prosent. I perioden 1996 til 2008 sank veksten helt ned til mellom én og to prosent årlig. Det blir stadig vanskeligere å hente ut ekstra gevinst for å holde oppe produksjonsveksten og inntjeningen.
Forbedring eller død
Dette er en naturlig utvikling. I starten kan produksjonen økes kraftig ved å utvide arealet som brukes til oppdrett, utvikle bedre fôr og forbedre teknologien. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å oppnå forbedringer.
Fiskeoppdrettens barndom var preget av gründere som gjorde det meste selv. Etter hvert som oppdrett ble stort, vokste det opp spesialiserte underleverandører som konkurrerte med hverandre om å levere de beste produktene til bransjen.
– Da fikk vi forskning og innovasjon, og det har vært svært viktig for næringen. Dette er nødt til å fortsette, men det krever mer og mer avansert kunnskap.
– En av våre konklusjoner er at forskningsinnsatsen må intensiveres for å unngå stagnasjon. Næringer som slutter å forbedre seg, dør, sier Asche.
Plassmangel
Lavere vekstrate innebærer flere utfordringer. Det blir vanskeligere å holde produktivitetsveksten oppe ved hjelp av teknisk utvikling og mer effektive produksjonsmetoder.
Da blir næringen mer avhengig av eksterne faktorer som de har mindre kontroll over, for eksempel etterspørselen i markedet og myndighetenes rammebetingelser.
Et annet problem er plassmangel. Forskerne slår fast at produksjonsveksten fram til slutten av 1990-tallet stort sett skyldtes at oppdrettsbransjen økte i omfang. Oppdretterne økte antall merder i anleggene sine, og stadig nye fjordarmer ble tatt i bruk.
Denne utviklingen kan ikke fortsette, verken i Norge eller i de tre andre lakseproduserende landene i verden: Canada, Chile og Storbritannia.
Stadig færre passende kystområder står igjen, og det er konkurranse med andre interesser om hvordan de skal brukes. Større tetthet av oppdrettsanlegg øker dessuten risikoen for negative miljøkonsekvenser.
Radikal utvikling
Samtidig øker denne utviklingen presset på mer radikal teknologiutvikling. Det kan dreie seg om lukkede oppdrettsanlegg for å forhindre miljøfarlige utslipp fra merdene og bekjempelse av sykdommer som lakselus.
Det er også behov for å utvikle nye typer fôr som kan erstatte den knappe ressursen fiskeolje. Her har mikroalger og avskjær fra annen fisk blitt nevnt.
Krever styring
Genmodifisering kan være et virkemiddel for å øke produksjonen av enkelte fiskesorter. Det forskes også på laks, selv om de fleste lakseoppdretterne sier at det ikke er aktuelt for dem å ta i bruk slik fisk.
På alle disse områdene vil det kreves stor innsats innen forskning og utvikling.
– Dette handler om penger, men også ledelse og styring av pengene. Dette er en sektor hvor det offentlige har vært tungt inne i forskningen.
– Det må fortsette, men i tillegg må industrien selv i større grad inn og ta eierskap til forskningen. Selskapene må bygge opp intern forskningskompetanse, sier Tveterås.
