Seriegründeren og propell Jim-Roger Nordly begynte med to tomme hender og et kystskippersertifikat. Ifjor rundet Nordly-konsernet milliarden i omsetning, og det hele styres fra lille Leknes i Lofoten.
Fargerike Nordly er nok et eksempel på at det ikke lønner seg å ta utdannelse.
– Jeg startet opp i 89, knapt passert 20, forteller Nordly til iLaks. Den eneste utdanning jeg har er kystskipper og VKI akvakultur. Mer ble det aldri, sier han og smiler.
Ballasten var at han hadde arbeidet på oppdrettsanlegg i fire-fem år.
– Litt tilfeldig fant ut jeg skulle starte med oppdrettsutstyr og fôr, sier han. Han tok seg jobb som agent for EWOS.
– Jeg satt og spekulerte sammen med en kompis – hva vi gjør vi nå? Vi fant ut at vi ville begynne med å vaksinere fisk. Vi tok en telefon til Marine Harvest i Glomfjorden, og de var interesserte. Problemet var at vi ikke hadde utstyr eller vaksine. Så vi snekret vaksinasjonsbord i garasjen, og fikk levert vaksineutstyr.
– Vi gjorde det i et par år. Etterhvert fikk vi mange oppdrag i fra hele verden. Så ble vi tilfeldigvis bedt av et amerikansk vaksineselskap som heter Biomed om å være agent i det norske markedet. De hadde oljebasert vaksine. Mange var skeptiske, men det viste seg at det fungerte, og vi fikk fort en stor markedsandel, forteller han.
– Så kom Alpharma og kjøpte Biomed. Da var det over. Men vi syntes det var morsomt.
– Veso var monopolist på vaksiner. Vi tok fighten med myndighetene i 1993-94, og fikk de til å innse at det monopolet sto for fall. Vi brøt opp monopolet, og fikk fort en bra markedsandel. Vi ble fullsortimentsleverandør av alle typer legemidler til oppdrettsnæringen, og samtidig leverte vi til vanlige husdyr. Så har det gått slag i slag.
– Vi ønsket å også tilby medisinfôr. I samarbeid med et færøyisk apotek begynte vi å importere medisinfôr fra de. Det likte ikke en av de store fôrprodusentene, siden det ga prispress på medsinfôr. De la press på myndighetene, og det ble vanskelig å få til. Jeg ble mektig provosert. Når en stor fôrprodusent kunne brukte så mye energi, for å beholde fôroligopolet. Da gikk vi heller over til å selge vanlig fôr importert fra Havsbrun. De hadde mye ledig kapasitet, siden Færøyene lå nede. Vi importerte fôr fra de, og gjorde det bra i mange år. Så kom oppdrettsnæringen tilbake på Færøyene, og logistikkmessig var det heller ikke helt ideelt.
– Samtidig Dåfjord-konsernet gikk konkurs. De hadde en kjekk fabrikk oppe i Øksfjord, av alle steder i verden. Vi kjøpte den, og har brukt noen år på å lære oss fôrproduksjon – og har tapt mer enn nok penger. I fjor hadde vi en god kapasitetsutnyttelse på fabrikken. Da gikk vi i pluss med et par millioner. Men vi har heftige planer om å bli en langt viktigere aktør i fiskefôrmarkedet enn vi er idag.
Fôrfabrikken heter idag Polarfeed.
– Vi bruker å si at vi er Norges fjerde største fôrprodusent – med en markedsandel på to prosent, sier han med et glimt i øyet. – Vi har tapt djævelsk med penger, men vi fortsetter. Dette har vi tro på, understreker han, og levner ingen tvil om at han mener hvert ord av det han sier.
– I de første årene kjøpte vi en belgisk aktør ACD, og beholdt navnet. Der driver vi på med en del utviklingsarbeid på legemidler og tilsvarende produkter, sier han, og legger til at de har blant annet tre forskere på Ås.
For å gjøre konsernstrukturen mer oversiktlig, tegner han den på et ark. Hele konsernet er 100 prosent eid av Nordly selv.
– Når vi startet opp Europharma var det ikke så mange som hadde troen på oss. Vi ville bygge agen aktivitet på farmasisiden, og flyttet distribusjonssiden til Oslo. Der har vi et relativt stort lager – til fisk, mennesker og husdyr, og drifter det derfra som grossist, sier han og viser til at dette lageret blant annet tok inn den første svineinfluensavaksinen.
– Beredskap for folkehelseinstituttet ligger også der. Blir det atomkrig er det meg du skal ringe til, sier han og humrer. – Europharma apotek holder til i Stortingsgaten i Oslo.
– Vi etablerte oss i Chile for 13-14 år siden, og driver der med mye av det samme vi gjør i Norge. Der har vi en del egenproduserte produkter, som gir bedre marginer. Det chilenske markedet er særdeles uoversiktlig, og har ikke samme system på medisiner som i Norge.
Men han ga seg ikke med det.
– Vi kjøpte rettighetene til Supersmolt for noen år siden. Det er en metode å smoltifisere smolt på uten å bruke lysstyring. Da fikk vi kontor i Glasgow og Vancouver Island, Canada.
Nordly har sett enda flere forretningsmuligheter i skjæringspunktet fiskehelse, ernæring og oppdrett.
– I fjor på denne tiden startet vi et nytt selskap som heter Fishguard. Det holder til i Bergen. Tanken bak Fishguard har vært at det er mange små veterinærselskap som har kjørt tilsyn om hvordan ting skal gjøres, men hvor en kanskje ikke har hatt stort nok kundegrunnlag til å utvikle seg videre. Da gjør vi det selv.
– Vi begynte i fjor å kjøpe opp fiskehelseselskaper. Alt er selvstendige selskaper.
Det har vært spekulert i om det var gunstig å ha fiskehelsetjenester og medisinleverandør i samme konsern.
– Men det er ikke veterinæren som bestemmer hvor legemidlene kjøpes fra – det er oppdretteren. Her er ingen kobling, understreker han.
– Vi sitter på tre laboratorier Bergen, Måløy og Leknes. Våre tjenester er knyttet opp mot oppdrettsnæringen og hovedmarkedet er oppdrett.
– Butikken går greit. Vi tjener penger. Men jeg har ikke noe forhold til tallene. Vi passerte milliarden for første gang i fjor i konsernet, sier han.
Nordly er blitt en holden mann, men kjører miljøvennlig. Han holder seg med en burgunderrød el-bil av det amerikanske merket Fisker.
– Fordelen med å holde til her på Leknes er at vi har mye dyktige folk. Vi har veldig stabile folk. De har stort sett vært her i mange år. De rekker over det som jeg ikke har kompetanse på. Vi har mange høyt utdannede folk her hos oss. Den eneste som garantert aldri ville fått jobb her er meg selv, sier han og ler høyt.
– Det er de som gjør at det blir butikk. Jeg bare går og surrer her og gjør bare det jeg synes er artig, sier han kledelig beskjedent. – Vi skal bli på Leknes, fastslår Nordly, som selv er vokst opp på stedet som akkurat er stor nok til bystatus.
– Ting skjer basert på tilfeldigheter hele tiden. Det ene tar det andre. Jeg skulle gjerne hatt noen presentasjoner og fyndord, men beklager, jeg klarer det ikke. Men det vi gjør, det gjør vi 110 prosent. Vi har aldri for vane å gi oss. Det er nok en uting også, for noen ganger bør man gjøre det, legger han til, og viser humrende til fôrsatsingen.
– Det er få forretningsområder som er så dårlig at det ikke er mulig å tjene penger på de. Men en må ha råd til å vente, sier han.
