Stortingspolitikernes innflytelse og pålagte begrensninger på oppdrettsnæringen er et tilbakevendende tema og for mange en kilde til ergrelse. Mange lakseoppdrettere drømmer om en konsesjonsløs næring, gjerne i åpent hav. Det gjorde også hvalfangerne på 1920-tallet.
Debatten om maksimalt tillatt eierskap i oppdrettsnæringen har blusset opp igjen. Meningene er mange og sterke om hvor mye av den samlede konsesjonsmassen som kan samles på én hånd. At denne ene hånden er en skummel skatteflytkning og pragmatisk skipsreder gjør ikke saken bedre. Arbeiderpartiets ministre har den betente fått saken i hendene, men mangler handlerom og argumenter som holder vann i forhold til ESA og EU.
Åtte år med sosialdemokratisk regjering har vært åtte år preget av at regjeringen har lyttet mer til oppdrettsmotstanderne enn oppdrettstilhengerne. Det har ikke vært tilrettelagt for produksjonsvekst utover det som Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen la til rette for i regjeringsperioden før. Volumveksten i næringen har i overveiende grad vært fruktene av å utnytte konsesjonene og den maksimalt tillatte biomasse bedre og mer effektivt.
Flere av de mest liberalistiske og kostnadseffektive oppdretterne, som Inge Berg, Alex Vassbotten og Ola Braanaas, har lenge tatt til orde for en konsesjonsløs næring – uten politikere og byråkrater som klamp om foten. Fri konkurranse hvor den mest tilpasningsdyktige vinner. Forretninger etter Darwins lover. Politisk synes et slikt regime å være krevende å få til og langt unna realisering.
Samtidig jobber utstyrsprodusentene stadig mer med å utvikle offshore-teknologi som gjør at oppdretterne selv kan ta steget ut i åpent hav. Utenfor norsk sone og jurisdiksjon. Fritt frem for høyvolumproduksjon av fisk. Og da kan de realisere den konsesjonsløse drømmen på egen hånd.
Bildet er ikke helt ulikt tilstanden i hvalfangstnæringen etter første verdenskrig. Den store majoriteten av denne fangsten foregikk i antarktisk farvann, tilknyttet britiske konsesjoner på øygruppene Sør-Georgia, Sør-Shetland og Sør-Orknøyene. Britene begrenset sin utstedelse av nye konsesjoner, som igjen begrenset hvalfangsten – og ga eventyrlige priser og inntjening for de heldige og priviligerte konsesjonærene.
Men de store hvalfangstrederne var ikke fornøyde. De ville ha mer. På midten av 1920-tallet kom det teknologiske gjennombruddet med bygging av nye gigantiske flytende hvalkokerier med opphalingsslipp som gjorde hvalfangerne uavhengige av landbaser. De kunne operere i åpent hav – uten konsesjoner. Det ble kalt pelagisk fangst. Dette sparket i gang en kontraheringsboom, toppet med Anders Jahres «Kosmos» i 1929. «Kosmos» var verdens desidert største flytende hvalkokeri og tankskip. Skalafordelene bidro til en enorm kapasitet i fangst og foredling av hvalolje.
Fra 1924 til 1931 ble oljeproduksjonen firedoblet. Markedstilførselen av hvalolje til var vesentlig mer enn det etterspørselen kunne sluke unna. Prisene kollapset og hele hvalflåten ble lagt i opplag. Hvalfangerne skulle aldri igjen produsere så mye hvalolje som de gjorde i sesongen 1930/31.
Tilbake til oppdrettsnæringen. Den prisbonanza som oppdretterne står med begge beina oppe i nå er en funksjon av begrenset global tilbudsvekst. Oppdrettslaksen har gjort som villaksen; etablert seg som en høyt skattet luksusfisk. Oppdretterne har tjent seg rike. Samtidig er det ikke mer enn ti år siden snittprisen for året var under halvparten av det den har vært så langt i 2013. Prisnedturen i 2002-2003 var resultatet av en massiv overproduksjon. Kanskje det ikke er så galt at produksjonen holdes i ørene?
