Bonderomantikk på villspor

Meninger
0

I NRK-programmet Debatten presenterte OsloMet-professor Mads Greaker stolt en modell for utregning av grunnrente basert på en indeks for gjennomsnittlig avkastning ved Oslo børs. Det legges til grunn et premiss om gudegitte forutsetninger for oppdrett i Norge, suksessen trivialiseres og blir nærmest tatt som en selvfølge. Hardt arbeid gjennom 50 år med utvikling av kunnskap og teknologi i verdensklasse nevnes ikke med et ord.

For dem som har besøkt eksponerte oppdrettsanlegg langs norskekysten fremstår driften som alt annet enn gudegitt og selvfølgelig. Norsk oppdrettsnæring er den mest moderne og effektive i verden, det er denne effektiviteten som har skapt det norske eventyret med det vi i dag litt nedlatende omtaler som «superprofitt».

I samme program trakk finansministeren frem hvor viktig det er at de små oppdretterne ikke rammes av skatten, det gir forslaget en sosial profil som ved første øyekast kan virke tiltalende og vekker assosiasjoner til småbøndenes kamp mot adelen. For all del, det er greit med litt romantikk rundt lokalt eierskap, men hva er det som gjør disse små aktørene bedre enn de store, hvorfor skal de dyrkes og løftes frem? Vi snakker tross alt om en ganske massiv konkurransevridning gjennom bunnfradraget, til fordel for selskaper som i noen tilfeller har større profitt enn de store. Kan vi basere politikken utelukkende på bonderomantiske følelser, eller finnes det en rasjonell grunn til å dyrke de små – kanskje basert på en suksessoppskrift fra tidligere tider eller andre land? Kanskje det er mere miljøvennlig?

Modellen har vært prøvd før, ved oppstarten av sjøbasert oppdrett i Norge var det kun lov å eie en konsesjon for hver aktør, det endte med et konkursras da ingen hadde økonomiske muskler til å kjempe mot furunkulosen som skyllet over landet.

For å forstå viktigheten av de store aktørene kan det lønne seg å løfte blikket utenfor landets grenser – til land hvor småbøndene dominerer. Dette er situasjonen i store deler av Afrika, Asia og Sørøst-Asia. På tross av fantastiske naturgitte forutsetninger i Sørøst-Asia er det ganske langt mellom de bærekraftige suksesshistoriene. De fleste suksessene er kortvarige og kveles av rovdrift og en Klondike-stemning hvor tusenvis av nye anlegg etableres i samme område i løpet av få år. For norske aktører som går inn med blå øyne og store ambisjoner kan Sørøst-Asia være en kalddusj og et slag i trynet – man savner veldig fort økosystemet som er bygget opp rundt oppdrett i Norge.

Oppdrett av karpe og tilapia i primitive plankekonstruksjoner på innsjøen Waduk Cirata, Java, Indonesia. Fra Google. Sykdommer og parasitter har fritt spillerom.

Spesielt leverandørindustrien og tilgang til arbeidskraft med grunnleggende oppdrettskunnskaper er utfordrende og mange plasser helt fraværende. En million småbønder med en jorddam i hagen produserer kanskje flere hundre tusen tonn fisk, men de kjøper ikke moderne utstyr og skaper ikke en livsdyktig leverandørindustri. Fisken høstes med enkle nett, sløyes for hånd og fraktes til det lokale marked i en stor kurv. Ikke er driften miljøvennlig heller, ofte preget av ukontrollert forurensing og avslappet bruk av antibiotika.

De «små» oppdrettsaktørene i Norge er naturligvis enorme i forhold til en middels filippinsk småbonde og opererer etter helt andre standarder, men de sliter med litt av de samme problemene rundt utvikling av hele verdikjeden fra genetikk til oppdrett og salg. De små er ofte helt avhengig av å bruke teknologi utviklet av de store samt deres infrastruktur, f.eks. slakterier og brønnbåter. Å konstruere en så stor konkurransevridning, utelukkende for å skape en misforstått sosial profil i et distriktsfiendtlig forslag, fremstår som veldig lite gjennomtenkt og i verste fall en politisk vridning mot en fraksjonert eierskapsstruktur med redusert evne til å håndtere de utfordringene som næringen står over for.