Øystein Skaala (HI) og medarbeidere hevder i en artikkel at de har bevist at lakselus påfører sjøauren i Guddalselva (Hardanger) stor og bestandsreduserende dødelighet. De skriver at dette er den første studien som presenterer bevis for lakselusindusert dødelighet på populasjonsnivå for sjøaure.
Tallene for overlevelse de legger fram er klart fornuftsstridige. De har regnet ut en rekordlav gjennomsnittlig overlevelse for sjøauresmolten på 1,2% den første sommeren i sjøen, varierende fra 0,5% til 2,5%. Dette er forunderlige tall, men forskerne undret seg ikke.
Hvorfor kontrollregner ikke forskere?
Kontrollspørsmål 1: hvordan går det med en årsklasse på 1000 sjøauresmolt, der bare 1,2% overlever den første sommeren? Svaret er at det tredje året blir det 1 individ igjen. Dette er regnet ut fra rimelige forutsetninger om at 10% av de 1,2 prosentene som overlever den første sommeren dør den første vinteren, deretter 10% hver vinter, og videre at 40% overlever den andre og senere somre i sjøen.
Kontrollspørsmål 2: hvorfor er ikke bestanden utdødd? Skaala og co verdiger ikke dette spørsmålet oppmerksomhet, sannsynligvis fordi det senker hele artikkelen.
Data for nedvandrende sjøauresmolt, oppvandrende sjøaurer og kalkulert overlevelse er oppgitt i artikkelen i form av figurer, men uten eksakte tall. Når vi ekstraherer omtrentlige tall fra figurene (og supplerer med noen eksakte tall oppgitt i teksten og i andre rapporter), får vi følgende tabell:
Fornuftsstridig antall rekrutter i forhold til eldre fisk
Summen av førstegangsoppvandrere for 9-årsperioden er 122, som altså representerer rekrutteringen til bestanden i løpet av disse årene. I samme periode gikk det opp 565 eldre sjøaurer.
Hvordan kan det gå opp nesten 5 ganger flere eldre fisk enn antall rekrutter?
Teoretisk kan sjøauren i Guddalselva bli utgammel, men det er lite sannsynlig at mange av oppvandrerne i senere år stammer fra 1990-tallet. Lusa herjet også da, skal vi tro forskerne. Oppvandrerne er i alle fall ikke streifere fra andre elver, ettersom artikkelen sier at det dreier seg om fettfinneklippet fisk fra Guddalselva.
Hvis ikke den lave overlevelsen skyldes en regnefeil, må forklaringen være at førstegangsvandrerne har gått opp i andre elver, overvintret der eller i fjorden, og så gått tilbake til Guddalselva i påfølgende år. Det er mer sannsynlig at det er 5 ganger flere rekrutter enn eldre fisk i en bestand, og ikke omvendt. I så fall var overlevelsen den første sommeren i sjøen i størrelsesorden 5-15%.
Verdiløs diskusjon av luspåvirkning
Forfatterne diskuterer ingen andre påvirkninger enn lakselus, og selv dette gjøres på en forkastelig måte. De påstår at 2004 og 2007 var årene med minst lusangrep på sjøauren i området, og at dette er forklaringen på bedre smoltoverlevelse disse årene. Men 2002 var også et år med lite lus (omtrent som 2007). Dette til tross, 2002 var året med den laveste smoltoverlevelsen i tidsserien. Forfatterne hopper behendig over dette paradokset i sin diskusjon.
Rapporten inneholder også en figur (nr 8) som viser ubetydelig forskjell mellom år med hensyn til luseskader. Forbindelsen mellom luseskader og infeksjonsnivå eksisterer ikke i de presenterte data. Dette er et tema som burde vært diskutert. Man spør seg dessuten om hvorfor det ikke er oppgitt data om luseskader og infeksjonsnivå for sjøauren i selve Guddalselva. Kontrollfella ligger 200 m fra sjøen.
Manglende diskusjon av andre påvirkninger
Når det gjelder andre påvirkninger, kan det nevnes i fleng at på 1980-tallet ble elva kanalisert, mange gyteplasser forsvant, gytebekker ble lagt i rør, silosaftlekkasjer til gytebekker var vanlig, kultiveringsarbeidet for sjøauren stoppet opp, og vi fikk et økologisk regimeskifte i hele Nord-Atlanteren som kraftig reduserte overlevelsen til vill laksefisk under beitevandringen i sjøen. Det er dessuten svært sannsynlig at giftig aluminium kan ha vært en medvirkende årsak til bestandskollapsen, og at dette fremdeles kan være et periodisk tilbakevendende problem. Naboelva i Uskedalen kalkes, og her har bestanden av laks bygd seg kraftig opp etter at kalkingen startet i 2002. Det er tendensiøst, for ikke å si skandaløst, at faktorene som er listet opp her er utelatt som mulige forklaringer på at sjøauren i Guddalselva har slitt og fortsatt sliter.
Fagfellevurderingen har nok en gang spilt falitt.
Les også Øystein Skaala sitt svar på dette. – Våre metoder og resultat blir kritisk gjennomgått.
