Tanken om markedsmakt, og gjerne i form av et slags lakse-OPEC, har kommet opp flere ganger i laksehistorien. Med den konsolideringen som har skjedd så langt, kan det igjen være grunn til å se på dette.
Markedsmakten til organisasjonen for oljeeksporterende land, OPEC, ble åpenbar for en hver som vokste opp på 70 og 80-tallet. Selv med en markedsandel på under halvparten av totalmarkedet, triplet organisasjonen oljeprisen i 1973/74 – kun ved å skru igjen oljekranene og stramme inn tilbudet. Dette var den gang et svar på USAs militære støtte til Israel under den såkalte Yom Kippur-krigen i oktober 1973, og er blitt døpt «OPEC I». Prisen ble ytterligere triplet i 1979, under revolusjonen i Iran og nabolandet Iraks påfølgende angrep kort tid etter («OPEC II»). Dette markerte slutten på epoken med lave oljepriser (hvis en ser bort fra en ganske kortvarig OPEC-intern priskrig i 1998).
OPECs handlingsmønster har vært en kilde til ettertanke for mange andre råvareindustrier. Også i laks. Først og fremst var dette et tema under storinnfrysningen i 1991, men også etter årtusenskiftet var det mye snakk om dette.
En sentralt plassert kilde og industriprofil er ikke fremmed tanken om et slags Lakse-OPEC. Under forutsetning av anonymitet løfter han på sløret.
– Næringen kunne hatt mye å tjene på å ha en bedre dialog om framtidig vekst og utvikling framfor å gjøre som vi har gjort historisk med kraftige rykk og napp. Også kundene ville nok være tjent med større grad av forutsigbarhet enn vi har i dag, mener han.
Tankegodset om et Lakse-OPEC var på agendaen for ti år siden. Dette strandet på manglende reell markedsmakt. Nå er makten der. De seks største oppdrettselskapene kontrollerer halvparten av verdens oppdrettslaks. Fem av de seks er norske.
Det åpenbare motargumentet mot et arrangement ala Lakse-OPEC er anklager om prisfiksing – som er strengt ulovlig. Det er en risiko oppdretterne ikke kan løpe. På den annen side utøver flere av storoppdretterne, og da i særdeleshet Marine Harvest, markedsmakt allerede. Som den klart største lakseoppdretteren, har Marine Harvest omfattende ledig produksjonskapasitet, anslagsvis 100.000 tonn (eller fem prosent av verdensproduksjonen), i Chile. Likevel har selskapet, av forskjellige grunner, valgt å ikke produsere i nærheten av sitt max potensial her. Fruktene av denne beslutningen er blant annet de fete utbyttebetalingene selskapet har bydd på de siste årene. Også den resterende oppdrettsnæringen har nytt fruktene av de historisk høye prisene for laks som har vært gjeldende som en konsekvens av tilbudsknapphet de siste årene.
