Professor Frank Aarebrot ble en av helgens mest omtalte navn etter sin historieforelesning om Norge fra 1814-2014. I en grundig redegjørelse, hvor landets økonomiske historie spilte en ubetydelig birolle, ga Aarebrot både en leksjon og en kilde til refleksjon – også gjennom det han ikke sa. Som viktigheten av godt eierskap.
Professor Frank Aarebrot presenterte fredag kveld en interessant og underholdende gjennomgang av Norges historie de siste 200 år på 200 minutter. Aarebrot streifet her innom industrialistene Sam Eyde og Kristian Birkeland som temmet fosser, og etablerte Elkem og Hydro i henholdsvis 1904 og 1905.
– De hentet penger til dette fra utlandet – ikke fra Norge, sa Aarebrot. Hvorfor, nevnte han ikke.
Årsaken til det var at det var lite likvid kapital i Norge. Det var ikke lett tilgjengelige midler til å reise finansiering for å bygge opp omfattende kapitalintensive industribedrifter. Norge, på full fart ut av unionen med Sverige, var et land midt i en bankkrise. Mye var nylig tapt i eiendomskrakk av episke dimensjoner. Privat risikokapital befant seg primært i stål eller tre på de syv hav.
Industrikjempen Hydro, tuftet på produksjon av kunstgjødsel og lettmetall, ble senere i økende grad tyskeid, men disse aksjene ble konfiskert av staten etter krigen. Etter det forble Hydro i dominerende grad statseid, ikke minst etter at selskapet engasjerte seg i utvinning av olje i Nordsjøen. I mangel av norske private eiermiljøer tok næringsdepartementet og regjeringen den viktige eierrollen i utviklingen av en av landets klart største bedrifter.
Eierrollens begunstigelse og ansvar og er like aktuell idag. Også i fiskebransjen. Den norske oppdrettsnæringen står på høyden av den villeste høykonjunktur den har opplevd. Eierne håver inn milliarder. Kritikerne hevder at de samme eierne ofrer miljø på kapitalens alter. Stemmene heves for produksjonsbegrensninger, arealavgifter og grunnrente.
Lønnsom drift er en betingelse for utvikling og vekst. Avkastning er en forutsetning for at eiere vil låse sin kapital og tilrettelegge for sysselsetting og næringsutvikling. Med driftsmarginer nær 40 prosent er det nå en fest å være oppdrettseier. Men det har ikke alltid vært slik.
For ti år siden sto daværende EWOS-sjef Kjell Bjordal på podiet under Laksedagene på Hell. Han var tydelig bekymret.
– Det er fem prosent egenkapital igjen i næringen, sa Bjordal. Med sine fôrkreditter var han og EWOS en av mange tunge kreditorer for en gjeldstung og pengelens næring.
Det er kun ti år siden. Ikke lengre.
Idag står Norges oppdrettsnæring fjellstøtt. Det trenger vi. Og det trenger eierne.
Ap-mannen Aarebrot var i sitt foredrag også kort innom finske Nokia, og nevnte at norske ingeniører ikke hadde utnyttet GSM-teknologien til å gjøre noe tilsvarende som finnene. Det er svært mange grunner til at Norge ikke har utviklet et Nokia. En av disse er begrensning på sammenlignbare rammebetingelser, men også knapphet på visjonære, tålmodige og kompetente eiere – som er villige til å risikere svært mye for å lykkes.
Den private eierens rolle er undervurdert. Ikke bare av universitetsprofessorer, som en driver for historie og samfunnsutvikling. Den er ofte stemoderlig behandlet, ikke minst fra venstresiden av norsk politikk. De siste hundre år har de folkevalgte ofte vært mer opptatt av melking og fordeling enn å legge til rette for gründere, entreprenører og private industrieiere. På tross av dette har private eiermiljøer likevel, på fire og et halvt tiår, maktet å løfte fiskeoppdrett fra en bigeskjeft for bønder til et nasjonalt industrieventyr – eid av nordmenn.
