Et bjeffende kobbel av hunder i de dype skogene. Lyden av hagleskudd. De jakter nå. På bakkene langs gården høstes årets vindruer. Vinrankene er flankert av rike olivenlunder. På tunet står trær med sitron, lime og fiken. Krukker med timian, basilikum og oregano. Det er høst. I et levende samfunn.
Den siste uken har jeg tilbragt sammen med familien på en gård ved småbyen San Gimignano i Toscana. Vi har spist ost, skinke, pasta, oliven, brød, sea bass(!) og tomater – gjerne skylt ned med Chianti. Kortreist mat. Alt produsert lokalt av stolte bønder.
Tilbake til Norge og regjeringserklæringen. Den påtroppende Solberg-regjeringen har varslet en offensiv tilnærming til havbruk. Og da skjer det forutsigbare; flere naturvernere advarer allerede høyrøstet mot vekst i oppdrettsnæringen. De er mer opptatt av vern enn utvikling. De vil ha prospektkort. De vil heller ha museer enn levende samfunn.
Uten å ta naturen i bruk, uten næringsutvikling, kan en glemme et levende samfunn. Forvaltningen og matproduksjonen må være på lag med naturen, men fotavtrykk er både uunngåelig og en forutsetning.
Toscana har funnet en gylden middelvei. En balanse og en driftsform som har blitt raffinert over hundrevis, ja, tusenvis av år. Vingården her er bygget for tusen år siden. På veggene er gamle oljemalerier av jegere med sine hunder. Bilder av skogsfugl, hjort, villsvin og harer.
La det være sagt; det er like viktig og vakkert med levende samfunn på Sunnmøre, Fosen, Senja og i Varanger. En har nok ikke samme forutsetninger for å dyrke jorden. Men en har havet. Et enda rikere hav enn her sør. Ta det i bruk og bygg livskraftige samfunn – og gå fremtiden i møte.
