Vi er bekymret for norsk laks, både for utviklingen innen norsk lakseoppdrett, og for forvaltningen av laks i elv.
I et innlegg fra 30. april la vi frem noen argumenter for særlig å begrense fiske av laks i elv.
Vi ser av debattinnleggene at laksefiskerne ser sine elvefiskemuligheter truet ytterligere, og med all grunn.
Laksen som går opp i elv er gytefisk og skal gi etterkommere. Det bør være et tankekors for forvaltningen at det er lovlig med fangst på laks i denne fasen, når det ellers er et generelt prinsipp at drektige dyr skal skånes.
Hva dreier elvefisket seg om? I tidligere tider var det matauk, men det er neppe hovedhensikten nå. Laksefiske er klassifisert som sport, og det er drevet av en del menneskers store glede av å ”vinne” over fiskens innbitte kamp for ikke å dø.
Fiskearter som gir motstand og virkelig kjemper for sitt liv, er de ”beste” sportsfiskene. Fisk som ikke sloss for livet, men bare gir opp, regnes som kjedelig av sportsfiskerne. Når man ser dette i forhold til tekstene i Lov om dyrevelferd er det vanskelig å skjønne at disse aktivitetene fortsatt har høy status. Etter vårt syn er en slik hobby ikke spesielt gjev. I dette perspektivet er catch-and-release-fiske enda verre.
Georg Fredrik Rieber-Mohn erkjenner i et leserinnlegg i Aftenposten at feilvandring finner sted, og at dette sikrer biodiversitet. Det er sentralt fordi det tidligere alltid har vært hevdet at all laks kommer tilbake til elven der den er født, og nøyaktig der.
Faktasjekk har imidlertid påvist stor grad av feilvandring. Laksen er en flere millioner år gammel art og har bare vært i Norge i 10.000 år.
Norsk lakseoppdrett startet i 1970 med utgangspunkt i laks fra elver langs hele vår langstrakte kyst. Dagens oppdrettslaks er 12. generasjon, og er avlet frem med fokus på hurtig vekst, sen kjønnsmodning, fin farge og fint utseende, og også på sykdomsresistens. Selv om utgangspunktet ble nøye utvalgt er det fremdeles samme laks, genetisk sett, som all annen laks som svømmer oppstrøms for å gyte.
Kultivering av norske elver ble drevet lenge før norsk lakseoppdrett startet. Det ble gjort ved innfanging, befruktning og klekking og deretter ble smolten utsatt i hvilken som helst elv. Når dagens laks fra merd blir fri, er det bare en brøkdel som finner veien opp i elvene. Dersom de klarer å formere seg er det vår faglige mening at dette beriker biodiversiteten i den aktuelle elv. Innavl er nå engang ikke den beste måten å sikre friske individer på, uansett hvilken art det gjelder.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har i sin rapport fra 8. mars i år klassifisert tilstanden i våre 462 elver uten å si noe om genetikk. Siden laks fra 40 av disse elvene inngår i avlsmaterialet for norsk laks og feilvandring er en realitet, kan en med ganske stor sikkerhet si at oppdrettsgener finnes i all norsk laks. På samme måte kan det hevdes at ville gener også finnes i all oppdrettslaks. Utfisking av oppdrettslaks i elv basert på ytre kjennetegn resulterer også i utfisking av mang en laks som aldri har vært innom en merd. Rømming av laks i merd er dårlig økonomi, men utgjør ingen fare genetisk sett. På sett og vis er det ikke farligere enn hvis personer fra Bergen bosetter seg og får barn med personer fra Oslo.
Høstingspotensialet for den enkelte elv beregnes ut fra blant annet fangstdata, og det foretas midtsesongs evaluering. Når en ser på hvilke parametere som inngår i modellen, og usikkerhetene rundt dette, så er det å håpe at alle elver som gis gradering gul og rød blir stengt for fiske, og at de som karakteriseres som grønne blir strengt regulert. Denne graderingen må imidlertid gjøres ut fra alle relevante parametere, også genetikk.
Det vi har skrevet over kan kort oppsummeres slik:
- Elvelaks og oppdrettslaks er genetisk sett samme art.
- Fangst av gytefisk bør unngås.
- Utfisking av rømt oppdrettslaks forsinker reetablering av laks i elv og gir mer innavl.
Med andre ord er konklusjonen vår fortsatt den samme: Vil du redde villaksen så brekk fluestangen, eller legg den på hylla.
