Chiles ILA-krise er fortsatt et åpent sår for avlskjempen.
Like før påske ble det kjent at AquaGen har fått sin egen bedriftsbiografi. Den har fått navnet «Gullegg», og har tatt mål av seg å berette «historien om AquaGen og genetikkens betydning for akvakulturen».
Det ambisiøse formålet til tross, det viser seg naturligvis at det primært er genetikk for laksefisk forfatterne belyser her. «Gullegg» er skrevet av Magne S. Otterdal, med nær tre tiårs fartstid i Dagens Næringsliv, i samarbeid med AquaGen-kjenner Arne Storset og fotograf Gorm K. Gaare. Utgiver er Blue Frontier Media.
Action
Boksens bakside setter tonen, og lover både action og spenning: «Akvakulturnæringen har ikke vært og er ikke et sted for sarte sjeler. Utfordringene, motsetningene og dramaene er like tallrike som suksessene og fremgangene i næringen og blant aktørene».
Og den fortsetter: «Denne boken gir en utilslørt dokumentasjon av en av oppdrettsnæringens mest bemerkelsesverdige bedrifter.»
Den bærer i seg en dramatisk historie med høydepunkter som konkursen for storeier FOS, tysk oppkjøp (av norsk arvesølv) og Chiles ILA-krise. Men boken blir likevel ikke spennende grunnet sin struktur og form. Et svært omfattende første kapittel, svært springende fortalt, punkterer det som måtte være av nerve for leseren. Det samme gjør de stadige referanser («les mer om dette») til andre kapitler.
Kvitfrakk-karan
Noen anekdoter har forfatterne funnet plass til: – Æ har itj særlig tru på dessa kvitfrakk-karan, skal en skeptisk SalMar-gründer Gustav Witzøe ha sagt om avlsarbeidet. Og under et besøk av kronprinsparet i 1989 fikk de kongelige se lakseavl i praksis. Da kronprinsesse Sonja så den kraftige melkestrålen, bemerket hun, henvendt til sin mann: – Å gid, så meget!
Språklig sett er den korrekt og atskillig mer sober enn sales pitch’en baksiden skulle tyde på. Boken er grundig og dyptgående, med en omfattende research, og den er rikt illustrert. Her gis en nær lærebokaktig og vitenskapelig presentasjon av grunntrekkene i avl- og genetikkarbeid/strategi, herunder verktøy og genomisk seleksjon.
Samtidig misser den noen steder. Var det utelukkende Odd Magne Rødseths visjonære ledelse eller enda mer en voldsom økning i lakseprisen, og med det økt inntjening fra selskapets matfiskkonsesjoner, som løftet AquaGens resultater fra dundrende minus i 2003 til historiske høyder i årene etter? De høye lakseprisene siste 10-15 år har utvilsomt sikret omfattende finansiering til avlsarbeidet og gitt hyggelig avkastning på den investerte kapitalen til tyske EW Group.
Oppslagsverk
«Gullegg» fremstår som en tradisjonell autorisert historie, nærmest med påholden penn fra oppdragsgiver. Forlaget opplyser imidlertid ikke hvordan boken er finansiert, eller om AquaGen har tatt hele regningen.
Den fremstår som et oppslagsverk – ikke rettet mot et bredt kommersielt marked. Det kommersielle potensialet er neppe særlig omfattende, men det er sannsynligvis heller ikke planen med boken. Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at AquaGen selv vil ta regi og fortelle sin historie – før noen andre gjør det.
For det er ikke til å komme fra at mange sider er satt av til ILA-krisen i Chile i 2007-2010 – og særlig kontroversen i etterkant. Atlantisk laks er en innvandrer til stillehavslandet, og en trenger ikke besøke mange chilenske oppdrettere for å registrere at mange av dem tror ILA-viruset ble importert fra utlandet, spesifikt fra hovedkonkurrenten Norge. Dette kan tyde på vertikal smitte – fra egg til fisk – og deretter horisontal spredning – fra anlegg til anlegg. Da er det vanskelig å komme unna at avlskjempen AquaGen blir satt under lupen.
Vertikal smitte, ja, det var det som var konklusjonen til forskerne Are Nylund og Siri Vike fra Universitetet i Bergen, støttet av oppdrettselskapet Cermaq. Dette var AquaGen-sjef Odd Magne Rødseth dypt uenig i, og den fundamentale uenigheten har flere ganger blitt høylydt luftet både i pressen og i offentlige møter.
Fred
I 2011 valgte partene å inngå en «våpenstillstand», men den betente saken blusset opp igjen etter Morgenbladets dekning av problemstillingen i 2017. Rødseth fikk da, på vegne av AquaGen, ikke samtidig imøtegåelse eller tilfredsstillende tilsvarsrett. Med det bakteppet er det vanskelig å ignorere at deler av boken fremstår forsvarsskrift, et partsinnlegg, for AquaGen i denne striden.
Å ta opp igjen en gammel kamp, en såvidt kontroversiell historie, er uvanlig i en slik autorisert beretning. Når de først velger å gjøre det, ville boken stått sterkere dersom motparten, Nylund, Vike og Cermaq, hadde fått kommentere den og kommet til orde.
Et annet element som med fordel kunne vært gitt tilsvar eller anledning til utdypende kommentar er drøftelsen av Aqua Bounty Technologies genmodifiserte laks. «Metodene har ikke vært presise nok», fastslås det kort.
Akvakulturnæringen er definitivt ikke et sted for sarte sjeler. Men utfordringene og motsetningene som løftes opp i «Gullegg» gir ikke en fullstendig «utilslørt dokumentasjon» av en av oppdrettsnæringens mest bemerkelsesverdige bedrifter.
