I fra 1999 til 2009 tidoblet Kina importen av atlantisk laks – fra 5.000 tonn til like over 50.000 tonn. Så, i oktober 2010, fikk den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Norge taper fortsatt milliarder på beslutningen.
Kina kalles gjerne Verdens fabrikk. Med gode grunner. Landets umettelige råvarebehov og eksplosive vekst i kjøpekraft har vært nøkkelen til eventyrlig finansiell suksess for alt fra BMWs sportsbiler, australsk jernmalm, OPECs råolje og peruviansk fiskemel.
Verdens største land og verdens største konsument av forbruksvarer har god tradisjon for å spise fisk. Ja, Kina er ubestridt verdens største oppdretter og konsument av fisk. Rød regnes som en lykkefarge i Kina, og rød fisk, som ørret og laks, er høyt etterspurt vare.
Fra slutten av 90-tallet gikk Kinas import av laks fra snaue 5.000 tonn til godt over 50.000 tonn i 2009. En tidobling. Gitt at Kina hadde fulgt samme veksttakt som de foregående år, ville landet importert 70.000-80.000 tonn norsk laks i 2012. Slik gikk det ikke.
I 2012 importerte Kina og Hong Kong (egen tollregion) totalt 33.845 tonn atlantisk laks, ifølge Norges Sjømatråd. Så anføres det gjerne at en del fisk blir ompakket og videresendt via Vietnam; Vietnam importerte 12.819 tonn norsk laks i 2012. Fortsatt er det en tilbakegang.
Gitt at all norsk laks til Vietnam fant veien til kinesiske matbord (noe som er en ganske drøy forutsetning), er det fortsatt et tapt salg på 25.000-30.000 tonn laks. I 2012 var det verdt 700-800 millioner kroner. Med årets økte laksepriser og fortsatt markedsvekst er de tapte salgsinntekter for 2013, Slangens År, godt over en milliard kroner. Bare på laks alene. Da er ikke ett fat norsk olje solgt til Kina medregnet. Det er fredsprisens pris.
