Aksjeanalytikere og corporate-medarbeidere med dedikert fiske-fokus er en truet rase. Det blir stadig færre av de, og de brukes helst til andre ting enn å regne på fiskeaksjer.
De siste årene har vist en flukt fra fiskeanalyse og corporate finance. I 2008 var det 15 norske fiskeanalytikere – inkludert tre plassert i Oslo-baserte islandske meglerhus. I 2013 er det 12 fiskeanalytikere igjen. De fleste av disse 12 har det til felles at de ikke utelukkende dekker fiskeri- og havbrukssektoren, men settes inn der det kniper.
Årsaken til dette er flerfasettert. Omsetningen av børsnoterte aksjer er på nivå med hva tilfellet var i 2003. Det er ti år siden. Det gjelder også fiskeri- og havbrukssektoren på børsen. Meglerhusene lever av transaksjoner – kjøp og salg av aksjer – ikke aksjekurser. Innpåslitne nettmeglere, robothandel og et dramatisk dropp i kurtasjeinntekter har alle spist av meglernes bonus. Det har kun vært én børsnotering i fisk siden 2010.
Meglerhusene henter for tiden ikke inn egenkapital for selskapene. De plasserer heller obligasjonslån. Blant andre for fôr- og oppdrettskjempen Cermaq, som hentet 600 millioner kroner i sommer. Grieg Seafood hentet 400 millioner kroner like før jul.
Obligasjonsmarkedet har de siste par år vært hetere enn egenkapitalmarkedet. Restriktiv utlånspolitikk fra bankene parret med gunstige obligasjonsrenter og ingen avdrag før forfall. Det gjør obligasjonslån et attraktivt alternativ til banklån.
Akkurat som i finansklassikeren Liars Poker (1989) er det nå obligasjonsmeglerne som er meglerbransjens gullgutter – The Big Swinging Dicks. Og da må fiskeanalytikerne tre til og regne på kreditt og obligasjoner for å sikre seg bonus.
