23 dager mutters alene på sykkel langs Norges kyst er over. 2.525 kilometer gjennom det mest storslåtte vårt langstrakte land har å by på.
Så er dagen kommet. Den siste etappen. Dagen starter på Varjjat Camping i Nesseby innerst i Varangerfjorden. Etter en kort pit-stop på Esso i Varangerbotn for å bunkre proviant, følger jeg E6. 13 grader og skarp sol.
Motvind. Frisk bris fra øst. Ser at jeg må bruke mye mer krefter enn planlagt. Altfor tidlig. Krummer nakken. Jeg passerer to godt voksne finske sykkelturister. De er kledd som om de skal på skiferie. Motvinden og høy puls gjør sitt til at de knapt klarer å stamme frem en hilsen.
To reisdyr står midt i veien. De stirrer morskt på meg. Da de etterhvert innser at jeg ikke har planer om å stoppe, pisser de begge på kommando. Deretter løper de begge bort. Med hakene i sky. Tydelig forulempet. Den skarpe urinlukten river i nesen.
Jeg passerer innkjørselen til kongekrabbebygden Bugøynes. Nå går veien innover i landet. Jeg krysser fingrene for at vinden løyer. Det gjør den også. Gradvis.
Nå er jeg tilbake i viddelandskapet som preger innlandet i Finnmark. Lange, rette strekk. Etter åtte mil går jeg tom for vann. Her er ingen butikker, bensinstasjoner eller rennende vann. Bare myr og vidde. Solen svir. Strupen er tørr. Væsketapet er omfattende idag.
Jeg trenger imidlertid ikke vente lenge på redningen. Etter seks kilometer når jeg Neiden Hotell. Jeg strener inn og bestiller sporenstreks en reinsdyrkebab. Payback time. Maten skylles ned med to duggfriske glass-Cola.
Etter et par mil nærmere målet, blir jeg sneiet farlig nært av en Oslo-registrert bil (hva ellers?). Han fløyter ampert og blåser forbi i høy fart.
De mange militære områdene (med tilhørende fotoforbud) tyder på at jeg nærmer meg grensen til Russland. Ved flyplassen på Høybuktmoen er det murt opp noen massive festningsanlegg i betong. En gang konstruert for den lite misunnelsesverdige oppgaven å stå i mot en sovjetisk invasjon. Paradoksalt nok bygget for å forsvare oss mot de som befridde Finnmark høsten 1944. Den gang brant den tyske okkupasjonsmakt ned all infrastruktur nordøst for Lyngen for å stoppe den fremrykkende Røde Armé. Den brente jords taktikk. Okkupasjonsstyrkenes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen ble av kong Olav senere omtalt som den største katastrofen i norsk historie siden Svartedauen.
Mens E6 går opp mot Kirkenes, fortsetter jeg til høyre på E105 mot Murmansk. Videre østover. I en bratt nedoverbakke, i høy hastighet, treffes jeg på halsen av et stort innsekt, trolig en humle. Svir som besatt.
Etter en drøy mil når jeg målet: Den russiske grense ved Storskog. I bakgrunnen ser jeg skogene på Kola. Kjenner på følelsen av å ha nådd et mål jeg har satt for mange måneder siden. Det føles godt. En seier.
Veien tilbake til Kirkenes er kun en æresrunde. Garmin-klokken stopper idag på 146,6 kilometer. Totalen på 2.525,5 kilometer. Etter 23 etapper, med et snitt på 11 mil, er jeg framme.
Det har vært en eventyrlig reise. Jeg har fått sanse dette landet på en helt annen måte enn hva en biltur eller flyreise er i nærheten av. Det har definitivt ikke vært solskinn hver dag, men de sterke naturopplevelsene har overgått nedturene med en overlegen margin. Jeg fylles med ydmykhet og stolthet i hjertet av å kunne kalle dette landet mitt. Dette er en reise jeg vil huske med glede resten av livet.
Takk for følget!
