Etappe 20. Den lengste. En brennhet og lang dag over Sennalandet og de vestlige deler av Finnmarksvidda, før den langgrunne Porsangerfjorden viser frem sin skjønnhet.
Det er 20 grader allerede før avgang i Alta. En ny het og lang dag. Den lengste av de alle. På vei ut fra Alta krysser jeg en stålbro over Altaelva. Jeg følger E6 langs fjorden østover. Utmerkede veier. Lukt av tang og salt sjø. Noen ganske få fjærskyer på himmelen. Helt strålende.
Etter 16 kilometer kommer stigningen. Syv prosent, varsler skiltet. Jeg kjenner fort gårsdagens mil i lårene. Her gjelder det å ta det helt med ro. På 250 meter flater det ut. Deretter følger en nedoverbakke langs med en bekk. En røyskatt løper over veien hundre meter foran meg. Veien flater ut før den igjen stiger. Sykkelskjorten er gjennomtrukket av svette. Ved 385 meter over havet når jeg Sennalandet. Finnmarksvidden. Veien går syv-åtte kilometer rett frem.
Som snytt ut av en amerikansk roadmovie. Jeg går over en høyde, og kan nå se veien halvannen mil fremover. Over alt er det våtmarker og vidde. Fargenyanser i grønt, gult og brunt. Et storslått skue.
Nå stiger farten radikalt. Jeg sykler mil etter mil. Helt stille. Kun avbrutt av en og annen bil. Veien følger en bekk som vokser seg større og større.
Det er stadig flere reinsdyr ute på veien. De liker seg tydeligvis midt på E6, eller rett ved siden av. De er ganske uredde, og lunter rundt i veibanen. Flytter seg ikke selv om det kommer biler tett på. Et par dyr passerer tre-fire meter unna meg – i motsatt fil på motorveien. Så nær at jeg kan kjenne lukten av dem.
Jeg stopper, slår meg ned og spiser lunsj i veikanten. Seks loffskiver med blåbærsyltetøy. Påfyll av karbohydrater. Jeg sykler videre, men merker fort at kaloriene brennes fort idag. I varmen er også væsketapet stort. Heldigvis når jeg Skaidi etter halvannen mil. Dagens middag inntas på den lokale veikroen.
Nå starter en ny stigning. Den er relativt lang, men har lav stigningsprosent. Jeg møter mange tungt lastede syklister, som jeg har gjort i store deler av Nord-Norge. Alle hilser og smiler. Vi er på samme lag. Samtidig er det interessant å merke seg at ikke én eneste av de mange motorsyklister jeg har møtt på min vei har hilst. De spiller på et annet lag. En annen idrett.
Nedfarten går mot Porsangerfjorden. Her deles veien i to. Reisens nordligste punkt. Veien til venstre går mot Nordkapp, og tar med seg mesteparten av busser, bobiler og motorsyklister. Mot nord ser jeg det veldige Barentshavet.
Strendene langs Porsangerfjorden er langgrunne. Havet er blikkstille. Store steiner speiler seg i sjøen. Solen kaster lange skygger. Snart er den borte.
En spurvefugl med rødt bryst skjærer brått i lav høyde over veien. Samtidig kommer en møtende motorsykkel i høy fart. I et smell treffer fuglen motorsykkelen. Den blir slengt i kast på veien rett mot sykkelen min. Stein død.
Reinsdyrene er stadig flere. Jeg kommer ut av tellingen, men regner med å ha sett et 30-talls dyr. Ingen i flokk, stort sett i grupper på to til fire dyr. Noen av dem er farlig nær ved å løpe ut i veibanen i en bratt nedoverbakke der jeg samtidig kjøres forbi av en personbil.
Landskapet er endret i fra Vest-Finnmark. Fjellene er lavere, og på motsatt side av Porsangerfjorden er det mye mindre vegetasjon.
Stabbursdalen nasjonalpark kommer opp på høyre hånd. Jeg kan høre jetmotorer fra Banak flyplass. Snart er jeg fremme i Lakselv.
Turen fra Alta til Lakselv er den lengste av alle etappene. 173 kilometer. Jeg har idag rundet 2.000 kilometer. Totalen er oppe i 2.145 kilometer, og med det har jeg nå unnagjort 86 prosent av turen til Kirkenes.
