Havbruksstudent Rasmus Husby Larsen etterlyser i et leserbrev en bredere debatt om statens eierskap i norsk havbruksnæring. Leserbrevet er gjengitt i sin helhet her.
De fleste med tilknytning til lakseoppdrett har nok fått med seg dragkampen om det lukrative havbrukskonsernet Cermaq, som har pågått de to siste månedene. Det har tidvis vært en thriller, hvor hovedrollene har vært bekledd av Marine Harvest og Den norske stat.
For en havbruksstudent med en liten symbolsk aksjepost i Cermaq har hele prosessen, fra Marine Harvests åpningsbud på 105 kr rundt 1. mai til de siste dagers statlige oppkjøp til kurs 108 kr, vært en spennende og ikke minst lærerik reise.
Et tidlig klimaks i thrilleren ble Cermaqs generalforsamling 21. mai, hvor Marine Harvest greide mesterstykket å blokkere Cermaqs planlagte oppkjøp av fiskemelprodusenten Copeinca. Hvorvidt blokkeringen var en del av forhandlingene om Cermaq eller av mer langsiktig strategi får være usagt.
Istedenfor å oppsummere hele thrilleren, holder det å si at mye har skjedd i løpet av 2 måneder. Det er relativt kort tid. Hvor mye vil ikke skje i løpet av de neste årene?
Et spørsmål jeg har savnet i mediedekningen av forhandlingene er hvor tungt bør staten være involvert på eiersiden. Selv har jeg ikke noen sterk mening verken i den ene eller andre retning, utover at jeg er urokkelig på at vi, Norge, bør forsøke så godt vi kan å ta vare på suksesshistorien om det rosa gullet. En dag kan det sorte gullet være borte.
Etter det nylige oppkjøpet har staten omtrent 65 % eierskap i Cermaq. Dagens målsetning med deres eierskap vitner om at det enda er det sorte gullet som står øverst. Staten utøver et såkalt aktivt eierskap i Cermaq, med målsetning om å ”bidra til utviklingen av et viktig miljø for oppdrett, fôr, og forskning på fôr i Norge og internasjonalt. Staten er opptatt av at selskapet er en vesentlig aktør i videreutviklingen av norsk oppdrettsnæring. Selskapet drives på forretningsmessig grunnlag.”
Staten synes likevel, ikke helt fremmed for tanken om at dens eierskap kan løftes opp fra aktivt eierskap til strategisk eierskap. Det vil si at i tillegg til det forretningsmessige grunnlaget, vil hovedkontorfunksjoner i Norge, forskning og strategiske funksjoner være viktige ledestjerner for eierskapet.
Staten har gjennom akvakulturloven og sjømatmeldingen allerede ei god hånd på rattet, med tanke på å legge langsiktige rammer for hvordan akvakulturnæringen skal utvikles. Spørsmålet er om akvakulturloven på lengre sikt kan være sterk nok til å stå i mot press fra utenfor vår jurisdiksjon. Store konsern som for eksempel Monsanto og IKEA har en ikke ubetydelig makt, i andre næringer. Ikke bare økonomisk, men også politisk. I tillegg til multinasjonale konsern, kan også organisasjoner som EU, FN og WTO i enkelte saker representere en annen politikk enn den vi i Norge ønsker å føre. Et ferskt eksempel er ESAs syn på Norges eierskapsbegrensing på 25 %. At Marine Harvest var den som klagde inn Norges ”tak” til ESA er det ikke noe å si på, det vitner bare om en ivrig aktør som er sulten på videre utvikling som selskap.
Med dette vil jeg spørre: er det nok med ei hånd på rattet, eller kan et strategisk norsk eierskap i akvakulturnæringa være den nødvendige andre hånda på rattet?
Rasmus Husby Larsen
