Medienes referater av det såkalte oppvaskmøtet mellom Havforskningsinstituttet (HI) og Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) har dreid seg om at Fiskeriministeren ønsker å dirigere forskningen. Aftenposten spanderte en leder på saken lørdag 2.april, der redaktøren krevde HIs rett til å drive kvalitativ god forskning uten pålegg om hvilken innretning resultatene skal ha. Dette synet bør vi alle slutte opp om, men det er ikke det som er essensen i saken.
Det er tvil om HIs råd er forankret i gode nok data og analyser. HIs rådgivning legger premisser for politiske beslutninger, og må derfor kvalitetssikres. HI kan ha bidratt til å framskaffe et feilaktig kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Hvis rådene har vært feil, kan de hatt store negative økonomiske og politiske konsekvenser.
Det er ikke forskningens frihet som er angrepet. Det er forskernes autoritet som er trukket i tvil. Lekfolk og politikere har sagt til forskerne at vi tror ikke på dere. Det er et demokratisk problem når forskerråd i praksis overordnes politikken. Det er et troverdighetsproblem at enkelte HI-forskere også er aktivister.
Problemet er at HI tar feil, ikke at de mangler frihet
HIs forskning i forhold til lakseoppdrett har i en årrekke vært utsatt for kompetent kritikk. Essensen i kritikken er basert på observasjoner som dokumenterer at det ikke er en sammenheng mellom lakselus oppformert på oppdrettslaks og utviklingen til villaksen og sjøauren. Og videre: at det ikke har latt seg gjøre å påvise at rømt oppdrettslaks skader villaksen gjennom såkalt genetisk forurensning. Forvaltningen, politikerne og folk flest er forledet av HI og andre til å tro på det motsatte.
Med klassisk akademisk arroganse har HI og samarbeidende institutter avvist kritikken ved å idiotforklare kritikerne. HIs forskere har ikke forholdt seg til argumentene, og har selvfølgelig da heller ikke tilbakevist kritikken. Tanken har vel vært at det hele vil gå over hvis man bare holder kjeft.
I november 2015 innkalte HI til et såkalt dialogmøte med oppdrettsnæringen. Det gikk ut på at HIs autoriteter innledet i 3,5 timer, og oppdrettsnæringen fikk 20 minutter og gratis pizza. Den parapsykologiske seansen ble streamet, og det var godt med presse til stede. Dette manipulative tiltaket kan stå som et typisk uttrykk for HIs vilje til å ta sine kritikere på alvor.
Myten om fri og uavhengig forskning
Den frie og uavhengige forskningen er et ideal, men i praksis en fantasi. Vi trenger uavhengige, nøytrale og objektive stemmer, sies det. Selvfølgelig gjør vi det, men HIs stemme synger falskt i dette koret.
Problemet er at forskning er forretningsvirksomhet. Pengene styrer forskningens problemstillinger, men ikke nødvendigvis resultatene. Ofte er resultatene «feil» i forhold til oppdragsgiverens ønsker. Dette kan føre til at resultatene ikke blir publisert, noe som er ganske vanlig i for eksempel medisinsk og farmasøytisk forskning. Tilbakehold av resultater er svært skadelig i ethvert fag.
Forskningsinstitutter liker langsiktige programmer. Da kommer bestillingene og bevilgningene årvisst, og pengestrømmen får uendeligheten som horisont. Programmene vedlikeholdes av resultater som forteller at problemet ikke er løst, men blir verre og verre. Er det mistenkeliggjøring å tenke seg at dette blir vinklingen i forskernes rapporter?
Men normal sosial adferd er en enda sterkere styringsmekanisme. Forskere søker anerkjennelse hos sine fagfeller. En ung forskeraspirant som vil opp og fram her i verden, gjør lurt i å skaffe seg de samme meningene som veilederne sine. På sin karrierevei vil den unge forskerens arbeider bli fagfellevurdert. I prinsippet skal fagfellevurdering sikre forskningens kvalitet, og ofte gjør den det også. Men fagfellevurderingen fungerer samtidig som disiplinering, som fører til at alle i samme miljø etter hvert tilhører samme familie av folk som er enige. Det er dette vi kaller ekkorom-effekten. De færreste forskere tenker over om de bør sitte komfortabelt i et ekkorom.
Enighetens fordervelse
Konsensus er en alvorlig tilstand som av og til rammer forskningen. Lidelsen sørger ofte for at forskningen står på stedet hvil en stund. For et par tiår siden ble norsk og internasjonal villaksforskning rammet av konsensus. Dette ledet den inn i en blindgate den trenger hjelp til å komme seg ut av. Det er derfor ikke uten videre tillitvekkende at det nå skal nedsettes et vitenskapelig råd som HI kan konsultere. Det kommer helt an på hvilke personer som blir sittende i dette rådet.
De fleste som driver med lakseforskning og havforskning i verden kjenner hverandre. Normal høflighet fører til at kritikk blir avdempet og kanalisert inn i lukkete rom. Dette kommer til å fortsette, helt til det dukker opp noen med mot stort nok til å bryte ut og tale Roma midt imot. Dessverre har det vist seg at omkostningen med opposisjon er så stor at de fleste velger det vekk.
HI har ikke et kommunikasjonsproblem
HI har et problem med realitetsorienteringen. Når observasjoner ikke stemmer med modellene, opplever vi at HI mener det skyldes at terrenget er feil og kartet riktig. Normal vitenskapelig tenkning tilsier at en enkelt observasjon som ikke stemmer med forutsigelser som følger av modellen, kan være nok til å sende modellen til historiens skraphaug. I alle fall trenger den grundig overhaling.
Ordet granskning har vært nevnt. Granskernes vinkling bør være å se etter paradoksale observasjoner som modellene ikke kan forklare. Granskning kan tvinge HIs forskere til å forklare hvorfor de mener at kritikernes argumenter ikke holder mål. Det vil i tilfelle være et stort skritt i riktig retning av reell dialog.
