Nylig dukket det opp en artikkel i Aquaculture Environment Interactions om lakselusas herjinger med vill laksefisk. Artikkelen er en forkortet utgave av NINA-rapport 891 fra 2012. I sammendraget står det at smittetrykket fra lakseoppdrettsanlegg øker sannsynligheten for lusinfeksjon på vill laksefisk.
Dessverre kommer folk flest ikke lenger enn til sammendraget. Studien kommer derfor til å bli referert som et bevis på at lakselus oppformert i oppdrettsanlegg dreper vill laksefisk. Hvis man gidder å lese hele artikkelen, oppdager man at data tyder på det motsatte. Men i denne typen etterforskning gjelder det å samle bevis mot den forhåndsdømte tiltalte.
Bevismaterialet er framstilt i en figur som omfatter 159 grupper av fisk innsamlet av den nasjonale lakselusovervåkningen i perioden 2004-2010:
Den horisontale aksen uttrykker styrken i smittetrykket fra 1 (lavt) til 6 (høyt), mens den vertikale aksen viser andel fisk med mer enn 0,025 lus pr g fiskevekt (1/4 av kritisk nivå). Forfatterne har trukket en strek gjennom punktsvermen, som de påstår viser en statistisk sikker sammenheng. Dette er et skrekkeksempel på tortur av data med statistikk, til data gir etter og tilstår. Det er kjent fra etterretningsbransjen at tilståelser framkommet under tortur besynderlig ofte ligner på torturistens forventning, og bare i sjeldne tilfeller på sannheten.
Data med klart budskap, forskere fra bakvendtland
I dette tilfellet kan sannheten leses klart og tydelig fra figuren: det er ikke en sammenheng mellom smittetrykk og påslag av lus på sjøaure. Figuren viser at variasjonen i infeksjonsnivå er fra 0% til 100% enten smittetrykket er lavt eller høyt, og dessuten at høyt smittetrykk forekommer sjeldent.
I NINA-rapporten fra 2012 var de samme forfatterne mer beskjedne i sine påstander. Der sier de at smittetrykk fra oppdrett hadde en effekt i forhold til hvorvidt en fisk hadde lus eller ikke, men påvirket ikke andel fisk med mer enn 0,1 lus/g (se s.33). De sier videre at modellens evne til å predikere de observerte verdiene er dårlig, og at dette illustrerer at det ikke er rett fram å forstå variasjonen i luspåslag hos villfisk og sammenhengen mellom lus og fiskens omgivelser (s.40). Variasjonen i lusetall hos villfisk kunne bare delvis knyttes til variasjoner i smittetrykk fra oppdrett.
Fagfellevurderte publikasjoner slipper altså gjennom påstander som grålitteraturen ikke drister seg til å levere. Sammenhengen som forskerne ser, er ikke synlig for andre lesere enn fagfellene som skulle kvalitetssikre artikkelen, men som i stedet kom i skade for å autorisere tullestatistikk.
Unnlatelsessynder
Men det verste er det som artikkelen ikke diskuterer, eller kanskje rettere sagt: som forfatterne ikke ønsker å formidle. Datamaterialet avslører at skadevirkning på sjøauren knapt lar seg påvise. Figurene nedenfor viser at 39% av de 4890 fiskene som inngikk i analysen hadde 0 lus, og 9% hadde 1 lus. Statistisk interesserte vil gjenkjenne dette som 0-inflasjon og overspredning.
Det er ikke opplyst hvor mange som hadde mindre enn 13 lus, som vi noe forenklet kan kalle kritisk nivå. En «krysspeiling» av den nederste figuren tilsier imidlertid at det var ca 1760 fisk med 2 til 13 lus. Sammenlagt betyr dette at bare 16 % av de 4890 fiskene i utvalget hadde mer enn 0,1 lus/g. Disse 16 prosentene risikerte skade eller død i henhold til skalaen nedenfor, som er fastsatt av lusekommissariatet ved håndsopprekning:
<0,1 lus/g fiskevekt – ingen dødelighet, 0,1-0,2 lus/g – 20% dødelighet, 0,2-0,3 lus/g – 50% dødelighet, >0,3 lus/g – 100% dødelighet,
Artikkelen oppgir ikke hvor mange fisk som tilhørte de ulike kategoriene med mer enn 0,1 lus/g. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt at data om dette ikke er presentert, fordi det umuliggjør en analyse av potensielt dødelig infeksjonsnivå. Snakker vi om en bevisst unnlatelse? Det er i alle fall påfallende at forskerne ikke formidler at det var en liten andel av sjøauren som risikerte å bli desimert av lakselus i den aktuelle 7-års perioden. Forskere med en agenda holder opplysninger skjult, og ser sammenhenger der det ikke er noen.
En interessant opplysning er at fastsittende lus utgjorde 66 % av alle registrerte lus, bevegelige var 17% og voksne 16 %. De skadelige stadiene utgjorde altså 33%. Dette betyr at skadelig infeksjonsnivå i realiteten var mye lavere enn de 16 prosentene referert ovenfor. Stadiumfordelingen og sannsynlig fordeling på infeksjonsskalaen tatt i betraktning, ender vi trolig opp med en sannsynlig luseindusert dødelighet på et par prosent. Dette er ubetydelig i forhold til sjøaurens naturlige dødelighet på 50-60% den første sommeren i sjøen. Forskerne villeder ved å vekte alle stadier likt i beregningen av antall lus pr fisk og pr g fiskevekt.
Forslag til revidert sammendrag
Data dokumenterer at det er ingen sammenheng mellom smittetrykket, som forutsetningsvis er produsert av oppdrettsanleggene, og påslag av lus på sjøaure. Bare en liten andel av sjøauren som ble samlet inn i regi av den nasjonale lakselusovervåkningen i perioden 2004-2010, hadde høy risiko for å bli drept av lus.
Studier i Romsdalsfjorden
En annen nylig publisert artikkel handler om lus og sjøaure i Romsdalsfjorden. Hver vår/sommer i årene 2011-2013 ble tilsammen nesten 2500 sjøaurer fanget i ruser. Alle ble merket, og ca 2,5% ble gjenfanget. Sjøauren hadde et moderat infeksjonnivå, som ikke økte fra første fangst til gjenfangsttidspunktet. I gjennomsnitt hadde fiskene 12 lus, eller 0,15 lus pr g fiskevekt. Lusestadiene fordelte seg med 5,8 fastsittende, 4,9 bevegelige og 0,7 voksne hunnlus, altså 0,07 bevegelige og voksne lus pr g. Noen få fisk hadde høye lusebelastninger. Det ble registrert mer lus på sjøauren i ytre fjordstrøk (Vatnefjorden og Frænfjorden) enn i indre (Måndalen og Eresfjord). Forfatterne skriver at årsaken til dette er at oppdrettsaktiviteten var høyest i ytre strøk, men problematiserer ikke at saliniteten var lavere i indre deler av fjorden, eller at infeksjonsnivået var høyest i Eresfjord i 2013.
To av de samme forfatterne var også medforfattere av en artikkel fra 2007 (basert på data fra 2003 og 2004), som handlet om effekten av vernesoner i Romsdalsfjorden. Her diskuteres forskjeller i påslag av lus på sjøaure i forhold til om fisken ble fanget innafor eller utafor vernesonen, og i forhold til mengde oppdrettslaks i ytre fjordområder. Det var en svak tendens til at sjøauren var mer infisert utafor vernesonen, men dette varierte mellom år og mellom måneder i løpet av året. Saliniteten var lavere i vernesonen (eksempelvis 19 ‰ i 2004 mot 29‰ i oppdrettssonen). Til tross for den mulige effekten av salinitet, diskuterer forfatterne forskjellene i luspåslag bare i relasjon til ulik grad av oppdrettspåvirkning mellom vernesonen og ytre områder. Det var forøvrig liten forskjell i infeksjonsnivå mellom årene 2003/2004 og 2011-2013.
Lakselus eller skottelus?
Sommeren 2003 foregikk det samtidig en undersøkelse av lus og leppefisk på en oppdrettslokalitet ved Vestnes, som ligger mellom Måndalen og Vatnefjord, og innafor vernesonen. Her ble det satt ut 179.000 smolt i mai. Registreringene av lus startet i midten av juli, og ble avsluttet i begynnelsen av september. I midten av juli ble det registrert 30% skottelus (Caligus elongatus). Deretter ble det påvist lite skottelus de neste ukene, inntil den igjen utgjorde 15% i september. Artikkelen om effekten av vernesonen rapporterer ikke funn av skottelus.
Det er grunn til å tro at lus på sjøaure ikke er artsbestemt i prosjektene til NINA/HI. Skottelus er heller ikke rapportert av den nasjonale lakselusovervåkningen. Dersom art er en oversett variabel i lakselusovervåkningen, kan dette bety at fortellingen om lakselusa må skrives om.
Luseforskningens tragedie
Det er forunderlig at lakselusforskerne fortsetter å publisere data som motsier deres egne påstander, mens de later som ingenting. Det er ikke syltynne sammenhenger som er interessant, men den kjempestore variasjonen som demonstreres av deres egne tabeller og diagrammer. Sannhetssøkende forskere lar seg pirre av variasjon og paradokser, og blir inspirerte til å prøve å finne ut hva dette kommer av. Ettersom det ikke skjer, må vi dessverre mistenke lusekommissariatet for å være styrt av iveren etter å lynsje den mistenkte før retten er satt.
Det har ikke lyktes oppdrettsnæringens fiender å påvise at lakselus har styrt bestandsutviklingen til villaks og sjøaure, og slett ikke at oppdrettsanleggene er smittekilden. Dette er tvert om forutsetninger som er lagt til grunn for forskernes studier, og ikke vitenskapelige funn. Luseforskningen må reorienteres, og settes til å lete etter mulige forklaringer på alle paradoksene som ikke forklares av de gjengse hypotesene om smitteproduksjon, smittespredning og risiko for vill laksefisk.
