«Peace sells, but who’s buying», synger Dave Mustaine i Megadeth. På vinyl. Platen er fra 1986. Men budskapet er like gyldig idag. Media spiller på frykt – også i forhold til matvaretrygghet.
– Vil vi ha gift i maten vår? spør Nationen på kommentarplass tirsdag. Artikkelen akkompagneres av et bilde av en laksemiddag. «Det er ikke lenger så sunt å spise laks» og «Norge vil ha mer gift i laksefôr», innledes det i artikkelen.
Frykt for miljøgifter har blusset opp igjen. Heftet på den kjernesunne laksen, selger dette aviser som varmt hvetebrød.
Introduksjonen til tross, miljøgifter er imidlertid ikke utelukkende et problem for oppdrettslaks, fremgår det av Nationens kommentarartikkel: «I helga tilbakekalte den belgiske matvarekjeden Colruyt en ferdigpakket wokmiks. Den inneholdt for mye av plantevernmidlet dimetoat, en nervegift som dreper insekter, men også pattedyr. Nordtysk fjernsyn meldte i helga at nesten alle stikkprøvene av frukt og grønnsaker inneholdt kjemikaliet perklorat. I squash og vannmeloner fra Spania og hodesalat fra Belgia lå innholdet over det tillatte. Ingen vet sikkert hvorfor stoffet lander på grønnsakene, men det antas at kilden er gjødsel. Perklorat kan verken vaskes eller kokes bort. Stoffet finnes også i fyrverkeri. Ifølge ekspertene kan perklorat være helseskadelig særlig for barn.
Rett før helga kom resultatet av en stikkprøveundersøkelse gjennomført av europeiske miljøorganisasjoner. Den viste at annenhvert menneske i storbyene har plantegiften glyfosat i kroppen. Det varierer sterkt fra land til land hvor mange prøver som er belastet. Som hovedregel er belastningen størst i land med intensivt landbruk.
Eneste mulige forklaring på glyfosatrester i kroppen hos storbymennesker er at de får det i seg via maten. Antagelsen underbygges av det tyske forbrukermagasinet ÖKO-TEST, som har undersøkt mel, havregryn og ferdigbakst. Magasinet fant rester av glyfosat i 14 av 20 prøver.
Glyfosat er verdens mest brukte plantegift. Den produseres av Monsanto og selges som Roundup. Det er en antatt sammenheng mellom glyfosat og spontanaborter/misdannelser. Dessuten er det mistanke om at giften kan føre til sykdommer som alzheimer, diabetes, kreft, depresjon og hjerteinfarkt», skriver Nationen.
Helsedirektoratet bidrar til å gi frykten næring med sin presisering om at en skal holde seg innenfor to måltider fet fisk som for eksempel laks. En slik presisering er forvirrende, skriver Nifes på sin hjemmeside.
Bakgrunnen for denne debatten er følgende setning i rapporten ”Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold”: ”Med dagens nivå av dioksiner og PCB i fet fisk, vil et konsum tilsvarende mer enn to måltider fet fisk i uken hos voksne kunne medføre en moderat overskridelse av tolerabelt inntak (TWI) for dioksiner og dioksinliknende PCB. Dette er spesielt viktig å ta hensyn til for kvinner i fertil alder.” Denne rapporten kom fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) i 2006, og bakgrunnen for begrensningen for inntak av fet fisk var innholdet av disse miljøgiftene i laks frem til 2004.
Disse tallene ble brukt til å beregne hva en middag med laks bidro med da. I tillegg tok man høyde for hva annen mat bidro med sammen med anbefalt inntak av tran. På denne tiden var summen av dioksin og dioksinliknende PCB i laks mer enn tre ganger så høyt som i dag. Den moderate overskridelsen ved mer enn to måltider oppdrettslaks i uken er dermed foreldet. En revidering av kostanbefalingene på feit fisk kan dermed være på sin plass, mener Nifes.
På grunn av en økende innblanding av vegetabilsk olje i laksefôret de siste årene, er summen av dioksin og dioksinliknende PCB i oppdrettslaks i dag omtrent en tredjedel av verdiene rapporten baserte seg på. Det er derfor ikke lenger gyldig at mer enn to måltider laks i uken kan gi en moderat overskridelse.
Fet fisk i det norske kostholdet inkluderer også store bestander av villfisk som norsk vårgytende sild, nordsjøsild og makrell, og disse har en noe høyere sum av dioksin og dioksinliknende PCB enn oppdrettslaksen. Dersom man spiser sild eller makrell til middag, får man en moderat overskridelse av inntaksgrensen ved noe lavere inntak enn for oppdrettslaks, påpeker Nifes.
Dagbladet hiver seg uansett på hylekoret, og lar seg sjokkere av at Norges Sjømatråd ikke endrer sin markedsføring av laks i utlandet som følge av den overnevnte diskusjonen. «Selger laks som om ingenting har skjedd», skriker hovedstads-tabloiden.
Problemet om en kan spise to eller tre måltider med feit fisk i uken er ikke særlig utbredt. Ikke i Norge, og særlig ikke i utlandet. EU spiser halvannet kilo laks, USA ett kilo. Det betyr fire-fem måltider. I året.
Problemet er altså ikke at de får i seg for mye miljøgifter fra laksen. Problemet er heller at de går glipp av vesentlige helsegevinster ved å ikke spise feit fisk. Miljøgifter får de rikelig av uansett. Både her til lands, i EU og ikke minst i USA kan forbrukerne med fordel kutte ut både sin ukentlige baconpølse og sin Big Mac. Ja, kanskje de burde fleske skikkelig til og spise et måltid sild eller makrell innimellom.
