Gitt at Cermaq-styret får viljen sin, og selger ut fôrprodusenten EWOS til to utenlandske private equity-fond, er oddsene lave for slakt og opphørssalg på Grev Wedelsplass. I så fall kan det komme mange nye friere på banen.
Tankene om industribygging, om statlig kontroll og arvesølv er tørket bort. Bygging av et helnorsk oppdrettsflaggskip likeså. Nå er det frem med kalkulatorene i Cermaqs hovedkvarter på Grev Wedelsplass, like ved Oslo Børs. Rent finansielt er dagens EWOS-bud søt musikk i ørene til aksjonærene. Utsiktene til enda noen kronestykker per Cermaq-aksje har gitt en god start på uken. Men for de som hadde håpet på at Staten skulle bidra til visjoner og styrking av Norges oppdrettsfremtid, er et cash-and-carry-salg av EWOS nedslående nyheter.
Hvis ikke motforestillingene var klare nok mot statlig eierskap av et Cermaq bestående av norsk-dominerte EWOS, vil selv de største tilhengerne av statskapitalisme rynke på nesen av et Cermaq kun bestående av oppdrettselskapet Mainstream – et selskap som produserer to tredjedeler av laksen sin i utlandet: I Chile og Canada – i direkte konkurranse med norske oppdrettere.
EWOS er limet i Cermaq. Med et salgsvolum på 1,2 million tonn fiskefôr fordelt på tre kontinenter er det EWOS som er hovedargumentet for at Cermaq i det hele tatt har investert i tre forskjellige oppdrettselskaper, under Mainstream-paraplyen. I Chile, Canada og Norge (ja, også Skottland da, men det selskapet kvittet de seg med for noen år siden). Uten EWOS, er sjansene store for at resten parteres og selges ut til høystbydende. Med næringsdepartementets velsignelse.
Cermaq har gjentatte ganger opp gjennom historien argumentert for fortreffeligheten, viktigheten og merverdien med en integrert strategi om å eie fôr og oppdrett. Ja, retorikken og strategien er nå også blitt adoptert av beileren Marine Harvest, som både bygger egen fôrfabrikk og byr på Cermaq. Foruten EWOS, er det Mainstream Norway, og muligens Mainstream Canada, som er mest interessant for Marine Harvest. Bergenselskapet trenger ikke mer produksjonskapasitet i Chile, og i Canada er det risiko for at gullet kan kjøpes for dyrt.
Men for Mainstreams norske virksomhet er det ikke bare Marine Harvest som kan være potensiell kjøper. 50.000 tonn laks er ikke så uoppnåelig. Det er mange som har råd til det. SalMar og Lerøy Seafood Group er de hyppigst nevnte. Men størrelsen på byttet er ikke større enn at selskaper som Grieg Seafood, Bakkafrost, Nordlaks, Nova Sea, Norway Royal Salmon, Bremnes Seashore og Alsaker Fjordbruk, ja, sannsynligvis enda flere, kan være interesserte. Enten alene eller i forening med andre. Ved et spleiselag kan de selv skjære opp Mainstream og forsyne seg av de beste stykkene.
Et slikt scenario er nok det som gir mest kontanter på kistebunnen i Næringsdepartementet. For engasjementet i Cermaq var utelukkende finansielt, det var ikke av strategisk interesse.
