Skal avisen være en liten eksklusiv klubb, der elitens medlemmer betaler rause inngangsbilletter, eller skal en heller jakte trafikk? Hvor mange lesere taper en ved å ta betalt? Det er brytningstider i medie-Norge.
Før oppstart av iLaks uttalte en av våre beste kunder: «Får dere trafikk, får dere penger». Enkelt og greit. Han pekte på en sentral utfordring, nemlig den grunnleggende interessekonflikt for en nettavis: En annonsørs interesse (trafikk) strupes ved betalt abonnement. Prisingen demper effektivt trafikken.
Ingen av de betalte nettavisene for sjømat i Norge er i nærheten av abonnementstallene til lokalaviser som Vesteraalens Avis, Øksnesavisa, Fjordabladet eller Andøyposten. Det er alarmerende. Ikke bare for nettavisenes eiere, men også for annonsører og lesere.
Det kommersielle henger sammen med det redaksjonelle: Skal en henvende seg til sine egne som et menighetsblad, eller skal en søke meningsbrytning og ordskifte i det offentlige rom? Skal en søke effektiv distribusjon i sosiale medier, støttet av linker og sitater i rikspressen, eller skal en begrense seg til sin egen andedam?
Riksmedia, politikere, forsikringsagenter, sjarkfiskere, forskere, oppdrettsmotstandere, offentlig forvaltning, trailersjåfører, studenter, småsparere – det er mange, mange tusen stakeholders som er interesserte i det som rører seg i Norges nest største eksportnæring, men ikke har tid eller anledning til å lese alt eller råd til å holde seg med abonnement. Disse leserne er borte i det øyeblikket de må frem med kredittkort og passord.
Debatten går høyt. Ikke bare i fiskeripressen. Det er brytningstider i Medie-Norge. Schibsted-konsernet er kommet langt i sitt arbeid for å ta betalt for VG. Berner gruppen har kastet kortene, og vil ta betalt for Dagbladet. Media Norge innfører det samme for Fædrelandsvennen, Aftenposten og Bergens Tidende. Ja, debatten går også utenlands. New York Times’ lesertall er en skygge av fordums stolthet. De tvinges til å ta betalt. Kvalitetsavisen The Guardian taper en million pund i uken, de tvinges til å ta betalt. Den rosa Financial Times er foregangseksempelet alle stiler etter, for å skumme fløte av abonnementsmarkedet.
Men, og det vet de godt, det er ikke marked for alle. Ikke alle kan ta betalt. Ikke alle tilbyr tilstrekkelig unik informasjon.
Spørsmålet redaktørene stiller seg er: Er vi i posisjon til å ta betalt, og eventuelt hvor mye? Og hva sier leserne og annonsørene?
Uavhengig av dette; iLaks har ingen planer om å ta betalt. Vi velger heller trafikk. Det tror vi både våre lesere og annonsører er tilfredse med. Vi tror at den reelle verdien måles i trafikk. I lesermasse. I relevans. Det er der aviser måles. Har en samtidig en så godt trimmet kostnadsstruktur at en kan leve på annonser alene, ja, da har en kommet langt på ferden.
