På samme måte som i fôrleddet vil en Marine Harvest-Cermaq-sammenslåing kunne danne en flaskehals i eksportleddet. Råstofftilgang har vært en utfordring for mange uavhengige eksportører lenge, og dette drar seg til ved hver fusjon eller oppkjøp i næringen. – Det blir færre aktører, men samtidig så øker jo også markedet betydelig også i nye kunder, påpeker konserndirektør Klaus Hatlebrekke i Norway Royal Salmon.
Hatlebrekke ser det som alle andre gjør: Det blir færre og større oppdrettere. Hans selskap, NRS, er en stor kjøper og eksportør av fisk fra andre oppdrettere.
– Får en til en effektiv logistikk, gode folk på salg og en god kapitalbase så er det mye muligheter for eksportører – selv om konsolideringen av oppdrettere skulle fortsette, sier Hatlebrekke til iLaks.
Stadig flere oppdrettere legger vekt på å integrere virksomheten – både opp og nedover i verdikjeden. De kjøper foredlings- og eksportselskaper (nedstrøms) eller settefiskprodusenter og fôrleverandører (oppstrøms). Motivet er gjerne for å kunne planlegge bedre. Ved å sikrer seg eget salg, særlig for foredlede produkter, kan en tilby kundene skreddersøm. Det blir det bedre marginer av.
– Du bruker tre år på å produsere en fisk, og så ringer du en eksportør på en fredag for å selge fisken, sier en bransjekilde som ønsker å være anonym. Han understreker viktigheten av å kunne følge fisken fra rogn til tallerken.
Idet oppdretterne sikrer seg kontroll over flere ledd i verdikjeden – eller slår seg sammen – blir det mindre «ledig» fisk å konkurrere om blant eksportørene. Og det blir ikke særlig færre i eksportleddet. Det betyr tøffere konkurranse.
– Det blir tyngre og tyngre å være eksportør, og mindre og mindre i bidrag. Det blir hardere for de frittstående eksportørene, sier Per Vidar Ottesen i florø-eksportøren Norwell i en kommentar.
