Vi i NSL mener inntektsreduksjonene i stor grad vil påvirke aktivitetsnivået, ikke bare på den generiske markedsføringen, men også på de øvrige aktivitetene Sjømatrådet bedriver, og som i mange tilfeller er vel så viktige.
Konsekvensene av kutt i inntektsgrunnlaget vil i første omgang dreie seg om en kraftig reduksjon i aktiviteter som har til hensikt å øke etterspørselen etter norsk fisk. På lengre sikt vil en stor reduksjon av markedsaktiviteten kraftig bidra til å svekke posisjonen til norsk sjømat som helhet. Fordi denne posisjonen er avhengig av markedsinvesteringer av et visst nivå, vil reduksjonen som høringsforslaget legger opp til, kunne medføre at en del av investeringene for norsk sjømat som er gjort over tid være tapt dersom de ikke følges opp på et tilstrekkelig nivå i årene som kommer.
Både i høringsforslaget og i den etterfølgende debatten ser det ut til å herske en oppfatning om at det foregår en merkevarebygging av norsk sjømat utenfor Norge ved siden av det arbeidet som Norges sjømatråd driver på vegne av fellesskapet, og som har potensial til å fylle det vakuumet som nødvendigvis må oppstå når Sjømatrådet må redusere sin virksomhet. Fra et markedsføringsperspektiv er det viktig og ikke forveksle helhetlig merkevarebygging med den blotte tilstedeværelse av varemerker og produktnavn. Sannheten er at de foregår lite eller ingen merkevarebygging av norsk sjømat internasjonalt, det være seg i form av TV-reklame, PR-aktiviteter, annonsering i aviser og tidsskrifter og kampanjer i butikk.
For sjømatens omdømme er det en sterk sammenheng mellom markedsføring og beredskap. Den sterke posisjonen som norsk sjømat har fått internasjonalt er et resultat av at sjømatnæringen gjennom Sjømatrådet har tenkt helhetlig om omdømme. Det vil si at næringen har sett verdien av å bygge og sikre et godt omdømme, like sterkt som å reparere når noen har angrepet. Jeg advarer mot å forrykke denne balansen, og svekke det viktige arbeidet som bygger omdømmekapitalen til norsk sjømat. Konkret erfares hver uke at det er helt essensielt med lokal tilstedeværelse i utlandet for å kunne ha en god beredskap for norsk sjømat.
Vi opplever betydelig økonomisk vekst i mange land i Asia, Afrika og Amerika. Disse landene har tidligere ikke hatt kjøpekraft og tradisjon for å konsumere norsk sjømat. Etter hvert som kjøpekraft og distribusjon bedrer seg ligger det et betydelig potensiale i utvikling av mange av disse nye markedene for norsk sjømat. I en startfase er volumene begrenset og gjerne mest interessant for mindre norske leverandører. Men over tid ligger det et betydelig potensiale i disse markedene.
Det er noen ytterst få, store aktører som har mulighet til å kapitalisere på det arbeidet som fellesskapet har finansiert over mange år, og trekke stigen opp etter seg. Konkret betyr dette at de små og mellomstore aktørene vil miste inngangen til sentrale markedsaktører.
Fiskeriministeren utaler under Stortingets spørretime 4. mars at hun har notert seg at det er «litt ulike syn mellom mindre og større aktører». Hvis hun med dette mener at de store er for og de små i mot, er hun i beste fall ført bak lyset, i verste fall mistolker hun signalene fra næringa. Det siste burde ikke være mulig, men vår uro er der. Faktisk har henvendelsene i saken til NSL, på tvers av organisatorisk tilhørighet, vært så mange at vi nå er i tenkeboksen om vi skal foreslå å lage et felles høringssvar.
Fellesskapstankegangen står heldigvis ennå sterkt i Norge, noe den store oppslutningen for NSLs standpunkt i saken viser. Så la oss denne gang håpe at dette viser seg å være nok til å snu et departement som gjentatte ganger på kort tid er på kollisjonskurs med den norske sjømatnæringa.