Mowis konsernsjef Ivan Vindheim etterspør realisme i debatten om oppdrettsnæringen. Samtidig sier han at fiskevelferden er bedre enn dyrevelferden i Norge.
iLaks omtaler i en egen sak Vindheims oppgjør med mediene, myndighetene og kommentarfeltene fra scenen på Scandic Flesland i Bergen. Her siteres Vindheim på at: «De fleste som snakker om disse tingene har aldri hatt på seg støvlene eller vært på en lokalitet. Mange aner ikke hva de snakker om. Fiskevelferden er bedre enn dyrevelferden i Norge, selv om laksen har det mye tøffere biologisk enn i landbruket. Men vi må være realistiske.»
Norsk havbruk er en imponerende eksportnæring, med en eventyrlig historie. Den skaper store verdier, viktige arbeidsplasser og har satt Norge på kartet internasjonalt. Nettopp derfor bør den tåle høye forventninger. Tillit og anerkjennelse bygges ikke ved å be om mindre kritikk, men ved å svare godt på de spørsmålene kritikken reiser.
Ett av dem er dette: Hva bygger Mowi-sjefen på når han sier at fiskevelferden er bedre enn dyrevelferden i Norge?
Hvis vi bruker dødelighet som ett av flere mål, er det vanskelig å få regnestykket til å stemme. Dødeligheten hos laks har i mange år ligget rundt 15 prosent, mens dødeligheten hos Norsk Kylling i fjor var på under 2 prosent.
Nei, laks og kylling er ikke det samme. Men begge næringer møter den samme grunnleggende grensen: Biologi lar seg ikke presse uendelig. Dødelighet sier ikke alt om dyrevelferd, men det sier noe viktig om hvordan dyr håndterer produksjonssystemet de lever i.
Som veterinær har jeg ofte på meg støvlene. Som fagleder for dyrevelferd i Norsk Kylling, og med doktorgrad i dyrehelse hos kyllingtyper med ulik veksthastighet, tar jeg også ofte på meg lesebrillene. Det jeg har sett er at god dyrevelferd ikke nødvendigvis utelukker produktivitetsvekst.
Da Norsk Kylling i 2018 gikk over til en kyllingtype som vokser saktere, var det basert på en erkjennelse av at det finnes en grense for hvor langt vi kan presse biologien for å øke produktiviteten og effektiviteten. Nå følger også resten av den norske kyllingbransjen etter, og har forpliktet seg til sakterevoksende kylling som bransjestandard innen 31. desember 2027.
Forskningen slår tydelig fast at dyrevelferden er bedre hos kyllingtyper som vokser saktere. Vi ser også at dyr som har mer plass og bedre helse faktisk kan øke produksjonen, blant annet fordi de tåler å leve lenger, samtidig som dødeligheten går ned. Vi trenger dermed færre individer for å produsere samme mengde kjøtt.
Det er forståelig at man vil forsvare seg når kritikken blir sterk. Men hvis laksenæringen vil ha større tillit, holder det ikke å bare be folk heie mer. Da må næringen vise at den tar biologien, dødeligheten og kritikken på alvor.
