Regjeringens forslag til forskrift om redusert oppdrettsproduksjon i vest viser hvordan akvakulturnæringen behandles ulikt andre viktige norske næringer.
En sentral politisk oppgave i vårt samfunn er å finne balansen mellom næringsutvikling og miljøhensyn. Viktig og samfunnsønskelig næringsliv innebærer ofte miljøskader eller ulemper, og det må vurderes hvilke skader som er akseptable.
I Norge har vi en sterk tradisjon for at aktiviteten i det viktige og samfunnsønskelige næringslivet opprettholdes til tross for de miljømessige ulempene. Dette er for eksempel en bærebjelke i norsk olje- og gasspolitikk. Oljefondet bygges opp blant annet for å løse dilemmaet med generasjonsrettferdighet, altså at dagens generasjon pumper opp oljeressursene slik at det ikke er noe igjen til de som kommer etter oss. Vi opprettholder oljeproduksjonen og setter overskuddet inn i et fond for fremtiden. Klimautfordringen er også søkt løst gjennom en gedigen satsing på utvikling av teknologi for gjenvinning og lagring av CO2, samtidig som olje- og gassproduksjonen opprettholdes.
Overfor akvakulturnæringen er det en annen politikk som følges. Akvakulturnæringen underlegges miljøhensyn på en helt annen måte enn det som gjelder andre viktige næringer. Miljøhensynene overordnes hensynet til næringsutvikling. Det foretas i liten grad konkrete vurderinger der næringshensyn veies mot miljøhensyn og det satses i liten grad på teknologisk utvikling som tiltak for å løse miljøutfordringene.
Regjeringens forslag til forskrift om nedtrekk i vest er et illustrerende næringspolitisk valg. Konklusjonene i forskriftenfølger ikke «automatisk» av trafikklysreguleringen. Produksjonsområdeforskriften, som regulerer trafikklysordningen, åpner for brede skjønnsmessige vurderinger fra regjeringens side.
I forslaget til forskrifter som nå er på høring velger regjeringen helt uten videre vurdering å legge de faglige miljømessige vurderingene som fremkommer av konklusjonene til Styringsgruppen for Trafikklyssystemet til grunn. Dette gjøres uten hensyn til den kritikken av dette systemet som har kommet til uttrykk under Stortingets behandling av Havbruksmeldingen for ett år siden og som også er reflektert i Stortingets vedtak i saken. Det gjøres også uten at den faglige kritikken av konklusjonene som har kommet frem i saksbehandlingen i vinter synes å være vurdert.
Regjeringen velger også å unnlate å foreta de forholdsmessighetsvurderinger som er helt selvsagte for andre næringer. Selv om man legger Styringsgruppens konklusjoner m.h.t. skade på villaks til grunn er det påfallende at man ikke foretar noen vurdering av denne skaden opp mot den positive effekten av unnlatt nedtrekk. Man foretar heller ikke noen vurdering av om andre aktive tiltak kunne vært iverksatt overfor villaksen som kunne kompensert for den skaden som kan oppstå ved drift av oppdrettsanlegg og som derved kunne gjort at vekst også i vest kan skje uten risiko for skadevirkninger.
De forholdene jeg her har påpekt er åpenbart relevante i den brede skjønnsmessige vurderingen som regjeringen etter trafikklyssystemet skal foreta før beslutninger tas om nedtrekk. Det er altså regjeringens næringspolitiske valg som kommer tydelig til uttrykk i beslutningen om nedtrekk basert på miljøhensyn alene. Dette er et næringspolitisk valg som avviker klart fra slike valg på andre næringsområder.
Både akvakulturnæringen og samfunnet trenger den tradisjonelle norske tilnærmingen der ønskelig næringsaktivitet opprettholdes mens miljøproblemene løses. Det er bred enighet om at de viktigste miljøproblemene i akvakulturnæringen kan løses ved målrettet utviklingsarbeid mot en situasjon der landbaserte anlegg og lukkede sjøanlegg benyttes til å produsere større fisk som så – på kort tid – kan vokse fram til slaktefisk i åpne anlegg. Da må reguleringen av næringen brukes til å støtte denne utviklingen. Det oppnår man ikke ved å svekke næringens investeringsevne gjennom negative reguleringstiltak som produksjonsreduksjoner og andre straffetiltak.
Jeg har i flere år har vært en del av det advokatteamet som har representert oppdretterne på Vestlandet i spørsmål om trafikklyssystemet. Det som her skrives er uttrykk for mine personlige oppfatninger.
