Om elektrifiseringen av serviceflåten: – Det finnes ingen insentiver

Det grønne skiftet i serviceflåten er dømt til å stoppe opp så lenge private aktører må ta hele regningen, mener Sjømatklyngen Senja.

Interesseorganisasjonen møtte mandag Arbeiderpartiets energi- og miljøfraksjon på Stortinget for å diskutere kraft- og nettsituasjonen i nord – en utfordring som nå blir enda mer presserende etter at drivstoffprisene har skutt i været som følge av krigen i Midtøsten og flere aktører i servicebåtnæringen melder om millionbeløp i økte kostnader.

Regjeringen ønsker at 90 prosent av energibruken i servicebåter under 24 meter skal være utslippsfri innen 2030–2040. For nye fartøy under 15 meter foreslås kravet innført allerede fra 2028, og for fartøy mellom 15 og 24 meter fra 2030.

Sjømatklyngen mener at elektrifiseringen av serviceflåten ikke lar seg gjennomføre med dagens rammevilkår.

– Dette er en problemstilling langs hele kysten og er relevant for hele sjømatnæringen. Hovedutfordringen er at det er dårlig kapasitet i nettet. I tillegg er anleggsbidragene veldig kostbare i distriktene. Det er få aktører å dele regningen på, og det blir store regninger per aktør. Det gjør det vanskelig å regne hjem investeringer, sier daglig leder Aleksander Uteng.

– Ingen alternativer til CO₂‑avgiften
Han understreker at næringen ikke har reelle alternativer til dagens fossile løsninger.

– Vi tok opp at vi i praksis ikke har reelle alternativer til CO₂‑avgiften slik situasjonen er nå. Det er på mange måter en fiskal avgift. Vi har verken teknologi eller batteripakker som kan erstatte fossilt drivstoff, og vi har heller ikke nett rundt omkring. Vi har ikke en gang strukturer for bestilling av strøm. Hvem skal bestille – industrien eller fartøyene?

Uteng mener at dagens politikk skyver hele risikoen over på næringslivet.

– Hvem er det som skal klare å drive kommersielt når prisene på anleggsbidrag er skyhøye? Vi skal gjennom et grønt skifte, men vi har ingen insentiver for å gjennomføre det. Man kan ikke lempe all risikoen over på næringslivet slik det er nå. Det går ikke, sier han.

– Det er ingen i sjømatnæringen som er imot det grønne skiftet, tvert imot. Men det må være et snev av realisme i det. Det må være en takt mellom næringslivets utvikling og det offentlige som tilrettelegger. Uten et slikt samarbeidssystem blir det vanskelig, presiserer han.

Les også: Regjeringen ønsker nullutslipp: – Hvordan i svarte skal vi kunne etterfølge disse kravene?

– Staten må bidra
For Uteng var møtet viktig for å få fram alvoret i situasjonen, og han forteller at de opplevde å bli hørt av lederen for Arbeiderpartiets energi- og miljøfraksjon, Mani Hussaini.

– Jeg synes det var et veldig positivt møte og de ga uttrykk for at de forsto problemstillingen. De sa også at de hadde hørt det samme fra andre, og at de skjønte at man måtte se nærmere på, blant annet CO₂‑avgiften.

For at det grønne skiftet skal bli realistisk, mener Uteng at staten må ta en langt mer aktiv rolle.

– Skal vi få på plass en kommersiell ladeinfrastruktur, må staten bidra. Vi er ikke ute etter at staten skal ta hele regningen, men hvis man skal få opp en robust infrastruktur og fart i næringen, må det skapes insentiver. Det er som med elbil: I starten hadde man momsfritak og insentiver. Først når det var oppe å gå, kom avgiftene.

Les også: Trident om klimakravene: – Tidsplanen er urealistisk og regningen blir skyhøy

– Uten insentiver stopper hele omstillingen
Uteng peker på at regnestykket i dag er direkte negativt for dem som faktisk forsøker å investere grønt.

– Du kan ikke betale mange titalls millioner i anleggsbidrag for å etablere ladeinfrastruktur på mange steder innenfor et geografisk område. Det går ikke.

– Hvis det blir billigere å betale CO₂‑avgiften, enn å investere i grønn teknologi, da har man mislyktes. Da er det ingen insentiv til å gjøre omstillingen, legger han til.

Når det gjelder tidsfristene fra 2030 og utover, er Uteng tydelig på at ambisjonene ikke matcher virkeligheten langs kysten.

– Det tror jeg ikke er realistisk. Det er ikke dumt å ha ambisiøse mål – det har en effekt. Men man må ta inn over seg hvor langt teknologien faktisk har kommet, og hvordan den marine ladeinfrastrukturen langs kysten ser ut. Det er ikke vanskelig å få oversikt over at den i praksis ikke finnes.

Han understreker at næringen ønsker å bidra, men at det krever politisk vilje og økonomiske virkemidler.

– Man har vedtatt ambisiøs politikk om elektrifisering, men man lykkes ikke uten insentiver som gjør det mulig å være med. Vi vil være med, men da må staten også være med oss, avslutter Uteng.