Hva har utviklingen av jernbanen og industrielt fiskeoppdrett til felles?
I september 1825 begynte the Stockton & Darlington Railroad Company å frakte gods og passasjerer i fast rute med et lokomotiv designet av den engelske oppfinneren George Stephenson. Det var gjort atskillige forsøk før, men Stephensons «The Rocket» får gjerne æren for å være det første skikkelige lokomotivet. Det kunne dra seks kullvogner og 21 passasjervogner med 450 passasjerer 14,5 kilometer på en time.
Det var en revolusjon.
Togene kunne frakte mennesker og varer lange avstander over land – i hastigheter og med en punktlighet en før bare kunne drømme om.
Den nye transportformen spredte seg fort. I 1830-årene la britiske ingeniører skinner i USA. Kolonimakten Storbritannia bygget jernbane i India, Sør-Afrika, Canada, Malaya og Australia. Men også i Argentina, Kina og Russland.
Det var ett særtrekk: Jernbanelinjene og lokomotivene var i denne innledende epoken som regel bygget, drevet og/eller eid av briter.
Også Norge fikk jernbane av Storbritannia. I 1851 godkjente Stortinget et tilbud fra et britisk selskap om å anlegge en jernbane fra Kristiania til Eidsvoll. Banen skulle drives i privat regi med 50 prosent engelsk, 25 prosent norsk privatkapital og 25 prosent norsk statskapital.
I denne perioden skulle jernbanen bli særlig viktig i USA. Snart var det bygget flere kilometer skinnegang der enn i hele Europa til sammen. Jernbanenettet åpnet de veldige landbruksarealene i den amerikanske Midt-Vesten for verdensmarkedet. Korn og kjøtt, til latterlig lave priser, oversvømmet oversjøiske markeder.
Det var en game changer.
Togaksjene inntok Wall Street. Dette var datidens internett. Disse aksjene gjorde menn som Cornelius Vanderbilt og Jay Gould til USAs rikeste. Den aller rikeste, John D. Rockefeller, ble det ved å frakte olje – på jernbane. Jernbaneaksjene øste også rikdom over City i London. Helt frem til første verdenskrig brøt ut. Da måtte britene selge seg ut for å finansiere krigsinnsatsen. Snart var det britiske togeventyret over.
Idag spiller nordmenn britenes rolle for industrielt fiskeoppdrett. På fem tiår har fiskere, bønder og entreprenører utviklet en famlende hobby til storindustri. Og de har villig delt sine erfaringer, kunnskap og kapital i flere verdensdeler. På den amerikanske stillehavskysten, både i British Columbia og Chile, er det primært norskættet atlantisk laks som oppdrettes – ikke stillehavslaks. Ja, Storbritannias eget lakseoppdrett er i vesentlig grad eid av norsk kapital.
Norge har gått i spiss: Produsenter av mærer, fôringssystemer, nøter og fôrflåter, men også veterinærtjenester, marinbiologi, genetikk og vannrensing. De dominerende fôrselskapene springer alle ut av norske initiativ. Det er ikke tilfeldig at norske Pharmaq begynner å selge vaksiner til pangasius i Vietnam. Pharmaq har 70 prosents markedsandel på mikrovaksiner til oppdrettsfisk.
Fiskeoppdrett er ingen ny næring. Ei heller et annet norsk industrieventyr, hvalfangst. Men i likhet med hvalfangst gjorde norske oppdrettspionérer en gammel næring om til en ny – ved industrialisering. Det var norske gründere som utviklet granatharpun, flytende kokerier og pelagisk fangst. Det var norsk kapital bak de store fangstselskapene.
Norsk kapital introduserte også fiskeoppdrett på børs. Først gjennom Stolt-Nielsens Sea Farm i 1985, seinere gjennom Pan Fish – og et kobbel av andre. Da Alfred Berg og Elcon Securities sommeren 1997 hentet inn 102,6 millioner kroner i en IPO for Pan Fish, la det et grunnlag for det selskapet som, etter flere runder med refinansiering og sammenslåinger, har utviklet seg til Marine Harvest slik vi kjenner det idag: En titan med over 28 milliarder kroner i markedsverdi.
