Verden trenger mer mat, og den største økningen må komme fra havet. Men klimaendringer gir oss betydelig utfordringer, advarer FNs klimapanel, skriver fiskeriminister Elisabeth Aspaker.

FNs klimapanels rapport som lanseres i dag har for første gang gjort en egen studie av effekten klimaendringene kan få for livet i havet. Rapporten er tydelig på at menneskeskapte klimaendringer allerede er i ferd med å forandre havets temperatur, pH-verdi og produktivitet. Konklusjonene bør bekymre flere enn fiskerne.

For verden trenger mer mat. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har beregnet at den samlede produksjonen av mat må økes med 60 prosent frem mot 2050 for å holde tritt med befolkningsøkningen. Ifølge slutterklæringen fra toppmøtet i Rio i fjor vil fiskeri og havbruk spille en viktig rolle for global matsikkerhet, fordi potensialet for økt matproduksjon på landjorda er begrenset. Sjømat er en fornybar ressurs som bidrar til både matsikkerhet og ernæring. Den største økningen må komme fra oppdrett, i følge FAO.

Norge har en sterk posisjon internasjonalt som sjømatnasjon. Vi sender 31 millioner sjømatmåltider ut i verden hver dag. Det gjør oss til en stor, global matprodusent. Og vi kan bli betydelig større. Forskere har anslått at det er mulig å seksdoble verdiskapingen i den blå åkeren innen 2050. Men skal vekstmulighetene realiseres må vi ta inn over oss at havmiljøet endres.

Allerede nå kan vi merke endringer i havet. Vi ser antydninger til at fiskens vandringsmønster endres. Både makrell og torsk trekker nordover. I fremtiden får vi kanskje nye arter inn i våre farvann. Dette vil få betydning for fiskeriene.

Men klimaendringene får også følger for oppdrettsnæringen. Vil høyere sjøtemperatur også føre til at oppdrettsfisken får andre sykdommer? Kan vi lage et fiskefôr som gjør oppdrettsfisken mer motstandsdyktig mot disse, eller utvikle en ny vaksine som beskytter dem bedre?

Mer ekstremvær vil sette nye krav til sikring av oppdrettsanleggene. Det forskes på mulighetene for å flytte oppdrettsanlegg på land i lukkede kar. Kan den norske offshoreteknologien brukes til å utvikle anlegg som kan plasseres lenger ut i havet, hvor det er mindre kamp om plassen, og problemer med sykdom og parasitter kanskje mindre?

Klimaendringer er et ord som lett kan gi handlingsvegring. Det føles stort og uhåndterlig. Men nå bidrar FNs klimapanel til å konkretisere utfordringene, og her bør Norge fortsatt være i førersetet.

Norsk sjømat vil aldri kunne mette hele verden. Vårt aller største bidrag til verdens matvaresikkerhet vil være kunnskap. Vi høster i dag internasjonal anerkjennelse for hvordan vi forvalter våre ressurser, vi har omfattende teknologisk kunnskap og gode systemer for å sikre bærekraftig havbruk og fiske.

For å tilpasse oss best mulig, og gripe de nye mulighetene, trengs det målrettet og langsiktig forskning. De marine økosystemene er naturens produksjonslokale for fiskeri- og havbruksnæringen. Vi trenger mer kunnskap om klimaendringenes effekt på de marine økosystemene, og hva dette betyr for sjømatproduksjonen.

Hvem skal betale for dette? I marin sektor vil et spleiselag på forskning komme alle til gode: Fellesskapets ressurser utnyttes bærekraftig og næringen kan finne nye nisjer og legge grunnlag for en robust og langsiktig drift.  Det skjer allerede mye spennende på innovasjonsfronten hvor både det offentlige og det private bidrar med kunnskap og finansiering. Men per i dag er bare rundt en tredel av samlet marin forskning og utvikling i Norge privat finansiert. Dette er langt under andelen i andre næringer. Her må sjømatnæringen kommer sterkere på banen i møtet med utfordringene og nye muligheter som klimaendringene skaper.

Av fiskeriminister Elisabeth Aspaker