Når Dagbladet fra kommentarplass på ny fyrer av en ramsalt bredside mot oppdrettsnæringen, er det både trist og skuffende. Ikke fordi kritikken er presis eller treffende, men fordi Oslo-tabloiden igjen viser for all verden at den har utspilt sin rolle som korrektiv for en næring som trenger nettopp det.
Dagbladets erfarne kommentator John O. Egeland lirte fredag av seg en lang epistel om all faenskapen i oppdrettsnæringen. Han mente næringen sto i en «dyptgående miljøkrise» og var en «giftig cocktail». Argumentasjonen er farget av Dagbladets tabloide arv, retorikken er lett gjenkjennelig fra de mørkeste chattesidene til oppdrettshaterne.
Jeg skal ikke her begi meg inn på eller imøtegå faktabeskrivelse, argumentasjon eller innhold, men nøyer meg med å si et jeg blir oppgitt. Ja, jeg blir litt trist. Trist fordi oppdrettsnæringen trenger medias rolle som korrektiv.
Selv om Dagbladet idag er en skygge av fordums stolthet, da avisen både i relevans og lesermengde kunne nevnes i samme åndedrag som VG og Aftenposten, har avisen fortsatt en viktig meningsbærende rolle.
Egeland er en erfaren journalist med ordet i sin makt. Men når han kaller oppdrettsnæringen «en varslet katastrofe», avdekker det en ordbruk fullstendig strippet for nyanser. Det er ikke omtvistet at næringen har utfordringer med bærekraft, særlig knyttet til lus og rømming, men det er fortsatt forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet.
En katastrofebeskrivelse av landets nest viktigste eksportnæring er i samme gate som når Kurt Oddekalv sier oppdrettslaksen er giftig eller når Don Staniford sier den er kreftfremkallende. Det er tøv. Tøv uten rot i noen form for dokumentasjon. Tøv som slår rett tilbake på avsender, som dermed mister sin troverdighet og relevans.
Oddekalv innrømmet nylig i et intervju med Troms Folkeblad at han og Norges Miljøvernforbund ikke lengre når frem med sine synspunkter.
– Vi vinner småsaker i Norge, men det er ikke nok mot denne tungindustrien. Dette er faktisk første saken på 30 år der jeg føler at vi ikke når frem, sa han. Så kan en lure på hvorfor det er slik. Injuriedømte Don Staniford er det ingen som snakker om lengre.
Når Egeland videre sier «lakseeventyret er blitt et nachspiel som er kommet ut av kontroll», er det unektelig morsomt. Det er ikke morsomt fordi det er treffende. Nei, det er morsomt fordi det er latterlig. Det finnes knapt en næring i Norge som er mer kontrollert enn oppdrettsnæringen.
Bærekraft har vært et ekko i hver eneste tale holdt av en hver fiskeriminister eller statssekretær de siste ti år. Det er ingen, selv ikke fiskeoppdretterne, som bestrider at industriell matproduksjon setter fra seg miljømessige fotavtrykk i naturen. Det er opp til fagetater og våre folkevalgte å bestemme hvor store avtrykk som er akseptable. For å påvirke disse beslutningstakerne, og den norske opinionen, spiller media en svært viktig rolle. Oppdrettsnæringen er av en art som trenger regulering, korrektiver og innspill fra både stakeholders og omgivelsene ellers. Det trenger fiskeoppdrett, i likhet med gruveindustrien, smelteverk, oljebransjen og landbruket.
Pennen kan, som kjent, være mektigere enn sverdet, men da må pennen brukes med omhu og klokskap. Det er fort gjort å frarøve seg selv sin egen relevans og aktualitet, og ende opp som en ekstremist. En ekstremist ingen gidder å lytte til.
