Med lov skal landet bygges heter det visst. Gitt alternativet er dette ganske logisk. Når regjeringen uttaler ønsket om vekst i norsk sjømatnæring og parerer dette med skjerping av lover, regler og forskrifter, strengere sanksjoner og økte gebyrer, da blir det hele nokså paradoksalt, skriver administrende direktør Svein Reppe i NSL i en kronikk.
Kronikken er publisert på hjemmesiden til NSL, og gjengis i sin helhet under.
«Sjømatmeldinga som nå er på bordet gir heller ikke noen stor grunn til optimisme. Den inneholder ikke noe vi ikke har hørt, eller sett tidligere, og bruker nesten ikke ord som «vi vil», «vi skal» osv. Den blir med andre ord ikke det verktøyet vi ønsket oss for å sikre vekst og økt verdiskaping her hjemme. Til det er den for lite konkret, og blir egentlig bare en gjentakelse av en visjon vi har hørt mange ganger allerede.
Norge er et dyrt land å drive produksjon i. I dette ligger at vi kun kan konkurrere internasjonalt med produkter og tjenester vi har særlige fortrinn på. Industriell videreforedling av fisk er ikke lenger et slikt produkt. Jeg noterer meg at forskere ved Sintef mener at vi kan styrke vår konkurranseevne ved å automatisere produksjonen. Sikkert noe riktig i det, men skynd dere, det brenner allerede et blått lys for foredlingsindustrien. Dette gjelder også de som har basert sin virksomhet på hjemmemarkedet.
Vi vet jo allerede at mange fiskeprodukter har vært innom Asia til foredling før de kommer hjem igjen. De er gjerne basert på norsk råstoff, noe som gir de en viss legitimitet i Norge. Verre blir det når frysediskene i supermarkedene fylles opp med tradisjonelle «norske» produkter hvor verken råstoff eller foredling har noe med Norge å gjøre.
En tur innom en av Norgesgruppen sine butikker her om dagen avslørte at lakseporsjonene av merket «First Price» var produsert i Chile. De kostet vel halvparten av tilsvarende produkt i samme disk produsert i Norge. Frossen fisk er billig å transportere, og selv om disse porsjonene kommer fra den andre siden av globen, blir Chiles konkurransefortrinn med billig arbeidskraft klart synlig. Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men nøyer meg med å nevne ICAs satsing på Saucy Fish Co og at det tilbys klippfisk basert på torsk fra Stillehavet og som er foredlet i Kina.
Jeg mener ikke at Norgesgruppen, Ica eller andre gjør noe galt. Handel med sjømat er global og konkurransen like så. De henvender seg derfor til utbyderen med best pris når de ønsker sjømatprodukter i sine hyller. Men, det er et tankekors, at hvordan skal vi klare å konkurrere ute med foredlede produkter når vi ikke klarer det her hjemme? Og hva skjer når Polen oppdager det norske markedet fullt ut? Da blir det ikke bare med nedlagt sild, tror jeg. Noe må gjøres og det fort.
Som et av få land vedtok Norge EUs vikardirektiv uten forbehold. LO lå tungt på årene og hevdet at dette var viktig for å unngå «sosial dumping». Tanken var sikkert god, men resultatet kan bli det motsatte av hva LO tenkte seg. Får de i tillegg viljen sin om allmengjøring av tariffavtalene, noe som i verste fall medfører at innleid utenlandsk arbeidskraft blir ca 20 % dyrere enn tilsvarende norsk, tror jeg LO/NNN ikke har mange å organisere i fiskeforedlingsindustrien om kort tid.
Innleid arbeidskraft er viktig av minst to årsaker; mangel på lokal arbeidskraft, og at de bidrar til å holde kostnadsnivået noe ned som følge av en lavere pris per timeverk. Selv om timesatsen er langt høyere enn normalen i landet de kommer fra. Når lover, forskrifter og regler blir viktigere i seg selv enn aktivitetene de er ment å regulere, bidrar de til å flagge industrien mot land med lavere kostnader.
Noe må gjøres før det er for sent, ellers blir vi sittende der med råstoffet vårt som andre foredler. Jeg er oppriktig bekymret. Vi må finne på noe fort som gjør oss konkurransedyktig tross vårt høye kostnadsnivå. Klarer vi ikke det vil vi i beste fall stå tilbake som råstoffleverandør til verdens foredlingsindustri.»