Kampen for tilværelsen

Verdens rikeste fiskeri, målt i volum, ligger på vestsiden av det latinamerikanske kontinent. Idet verdens tyngste sjømatselskaper nå sliper knivene i kampen om disse ressursene, er det også en kamp om hvem som skal i fremtiden skal kunne benytte seg av marint omega-3 i fôret sitt.

Dette enorme fiskeriet er dominert av pelagisk fisk, stimfisk som lever fra like under havflaten og ned mot 50 meters dyp. Størst av fiskeartene i volum er Perus anchovetas, ansjos. Men det er ikke nok pizzaer i verden til å ta unna all ansjosen fra denne velforvaltede fornybare ressursen.  Majoriteten av den pelagiske fisken blir derfor kvernet, presset og damptørket til konsentrert og omega-3-rikt fiskemel og -olje. Dette er nøkkelingredienser i fiskeoppdrett, men også en viktig del av dietten i kraftfôr til kjøttproduksjon.

Kontrollen med dette fiskeriet legger til syvende og sist betingelsene for hvem som i fremtiden kan benytte seg av omega-3 fettsyrer i fôret sitt. Om dette skal benyttes i laks, tilapia, ål, varmtvannsreker, kylling eller svin.

Oppkjøpskampen i Copeinca har rettet norske mediers søkelys mot dette fiskeriet. Særlig siden den norske stat er største eier i den nye hovedaksjonær i kvotegrossisten Copeinca, Cermaq. Agendaen for Cermaqs oppkjøp er åpenbart å sikre råstoff til norsk fiskeoppdrett og i særdeleshet EWOS’ kunder.

Denne ressursjakten har unektelig et preg av kolonisering av sjøareal. Det er en type nyimperialisme ala Kina fremmarsj i Afrika. I Afrika har råvarehungrige kinesiske selskaper de siste årene kjøpt titusenvis av mål med jordbruksareal, de har sikret seg kobalt-, kobber- og diamantgruver og oljebrønner. Nå er ikke imperialisme i andre og fattige lands farvann, eller i åpent hav for den saks skyld, av nyere dato. I akkurat dette tilfellet er det heller ikke direkte uønsket av de lokale myndigheter.

Brorparten av fiskeressursene utenfor Latin-Amerika er kontrollert av to land: Peru og Chile. Chile, på sin side, er kun forbigått av Singapore som verdens mest åpne økonomi, og har historisk ikke hatt særlig rigide innvendinger mot utenlandsk eierskap i landets fiskeindustri. Perus myndigheter er også tilhengere av frihandel og utenlandske investeringer. De er pragmatiske, og har tidligere gitt uttrykk for at teoretisk sett kan én aktør kjøpe opp og eie hele den nasjonale fiskerikvoten. Det sentrale er at denne aktøren ikke opptrer som en monopolist. Det innebærer at denne ikke misbruker sin markedsmakt, skrur opp prisene og skummer fløten av markedet.

Cermaqs ferske eierskap i Copeinca er allerede nevnt. China Fishery Group, som startet ballet i kampen om Copeinca med et fiendtlig oppkjøpsbud, sitter på 6,2 prosent av fiskekvotene i Peru. De har gjentatte ganger varslet ønsker og ambisjoner om å kjøpe mer. Singapore-listede China Fishery Group fisker også hestmakrell i stor stil i åpent hav – like utenfor chilensk fiskerisone – til store protester fra chilenske myndigheter. China Fishery Group har også tungtveiende interesser i pollock-fisket i det nordlige Stillehav.

Tidligere i vinter entret det Sør-Koreanske tunfiskrederiet Dongwon, mest kjent for sin amerikanske merkevare Starkist, arenaen med bud på Pesquera Diamante, Perus tredje største kvoteeier. Budet ble seinere trukket tilbake, ifølge Bloomberg og sør-koreanske medier.

Norske Austevoll Seafood har vært tilstede i Latin-Amerika i to tiår, og har for lengst tatt regien i Austral, som er det fjerde største selskapet i Peru. I tillegg har Austevoll tunge eierinteresser i chilensk fiskeri, via FoodCorp. Austevoll Seafood er majoritetseier i Lerøy Seafood Group, og har dermed totalt integrert verdikjede fra fangst, via mel og olje til oppdrett av laks. De mangler kun en fôrfabrikk for å ha en komplett verdikjede.

I bakgrunnen lurer det nederlandske fôrselskapet Nutreco, som gjennom datterselskapet Skretting er verdens største fiskefôrprodusent. Nutreco har de siste syv år fokusert på kjernevirksomheten sin, fôr, og solgt ut mye annet som ikke inngår i kjerneområdet. Men vil de stå å se på hvis kvotene i Peru og Chile kjøpes opp og fordeles?

Andre aktører er blant annet Koppernæs-familien, BioMar og Kverva/SalMar, Bakkafrost/Havsbrún og de islandske fiskemelfabrikkene. Enn så lenge holder de seg i bakgrunnen. Men de følger nøye med.

Som nevnt er denne tautrekkingen grunnlaget for det fundamentale spørsmålet om hvem skal ha tilgang til fremtidens Omega-3? Hvem må nøye seg med lightversjonen av fiskefôr, vegetarbasert, med sin trege tilvekst og turnover på kapitalen? Det vet disse spillerne. De vet også at ved å eie sitt eget marine råstoff kan de differensiere sine egne produkter. Og selge de til dem de vil.