Jeg er bekymret. Jeg har lest det, ikke en gang, men mange ganger. Sjøen er full av kloakk. Det står jo i avisen.
I Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad: «Et stort oppdrettsanlegg slipper ut like mye kloakk som en større norsk by». Denne gang, som sist, var det skribent Morten Strøksnes som sa det. Tidligere har blant annet Kurt Oddekalv sagt det. Igjen og igjen.
Norge slakter snaut 1,2 millioner tonn oppdrettslaks i året. Det er mange oppdrettsanlegg. Hundrevis av anlegg.
Men, og det er mye verre, i Barentshavet deler Norge og Russland en kvote på en million tonn torsk. I tillegg kommer sei, hyse, lodde og sild. Og blåkveite, kolmule, makrell – og så videre. Vi snakker flere millioner tonn. Alle produserer ekskrementer. Ekskrementer. Jeg bruker heller det ordet enn kloakk – i denne sammenhengen.
Oppdrettslaksen er ikke det største problemet. Den fôres stort sett kun det den spiser – den har en vesentlig lavere fôrfaktor enn villfisken. Høyt fôrsvinn er dårlig butikk. Laksen produserer altså vesentlig mindre ekskrementer enn villfisken per individ. Og det er, som sagt, en god del flere ville individer i havet.
Men er ikke Norskehavet og Barentshavet, Norges matfat, de reineste farvannene i verden? Med ideelle oppvekstvilkår for en rikholdig fiskefauna? Noe skurrer her.
Fisken produserer ikke kloakk. Den produserer næringssalter. Det spiller en viktig rolle i havets økologiske system. Det gjødsler havet. Og skaper evigvarende fornybare ressurser. Av velsmakende sjømat.
Kritikken her går ikke mot oppdrettskritikerne, som enten ikke har lagt to og to sammen og/eller har en åpen agenda mot oppdrett, og som benytter seg av sin selvsagte ytringsfrihet. Kritikken går mot mediene som ikke gjør redaktørjobben sin. Grove beskyldninger bør sjekkes med et kritisk blikk. Noe annet vil være uansvarlig. Feil må lukes bort, ikke gjentas.
Vi har brukt 20 år på å bli kvitt myten om overdreven antibiotikabruk i oppdrettsnæringen. La oss ikke få flere feilaktige myter å hanskes med.
