Forskere i Nofima har utviklet en ny og effektiv DNA-test for sporing av rømt oppdrettslaks, der de kan knytte DNA-profilen til den rømte fisken til anlegget den rømte fra.
Testing av systemet i småskala viser tilnærmet 100 prosent nøyaktighet, og simulering av data som hittil er gjort i industriskala, er lovende, skriver Nofima på sin hjemmeside.
Med dette systemet kan all fisk i merda slappe av, de trenger ikke å testes for å matches mot rømt fisk. Dette er fordi foreldrene ble testet før produksjonsfisken ble klekket.
Kobling fra avkom til foreldre
‒ Dette sporingssystemet har en fordel i at det «bare» trengs å tas prøve av foreldrene til produksjonsfisken, det vil si 30-40 000 fisk hos rognprodusentene, sier Celeste Jacq i matforskningsinstituttet Nofima. Jacq har utviklet og validert den nye DNA-testen sammen med forsker Matthew Baranski i Nofima. Et mål var å ha en DNA-test av tilsvarende nytteverdi til de som er benyttet i rettsmedisinske undersøkelser.
Ved å ta prøve av foreldrefisken skaffer forskerne seg oversikt over DNA-profilen til 350 millioner oppdrettslaks, som er antall laks som finnes i norske merder. Ved å la et sporingssertifikat følge rogna via klekkeri til oppdrett i sjø, har forskerne også full oversikt over hvilke avkom som vokser opp hvor. Når en rømt oppdrettslaks finnes i elva, er det kun DNA analyse av denne laksen som skal til for å finne ut av hvor den kom fra.
For å finne DNA-profilen har forskerne valgt ut mikrosatelittmarkører fra laksens genom. Dette er laksens DNA-fingeravtrykk. Hver fisk har et unikt DNA-fingeravtrykk, og ved å bruke markørsettet kan forskerne knytte et avkom til foreldrefiskene.
Kan spores langt unna i tid og rom
Nofima har brukt markørsettet i flere blindtester på oppdrettsfisk med kjent stamtavle, og fått bekreftet med svært høy sannsynlighet at de har funnet riktige foreldre til hver enkelt oppdrettsfisk. De har også tatt blindtester av villfisk i samarbeid med forsker Sten Karlsson i Norsk institutt for naturforskning (NINA), og testene har bekreftet at resultatene ikke matchet med DNA til foreldrene til oppdrettsfisken.
DNA-markører har vært brukt i flere år til å spore rømt oppdrettslaks til merder i området hvor rømning oppstod, men en fordel med denne DNA-testen er at fisken kan spores langt unna både i tid og rom (for eks. mindre rømminger som har skjedd over tid).
Markørsettet kan også brukes for å unngå kryssing av søsken i kultiveringsarbeid i elvene, for å minimere innavl.
Næringsaktør positiv
Vidar Lund i Salmar har bakgrunn fra sporing av tilapia i Genomar, og kjenner godt til det tekniske i dette sporingsprosjektet.
‒ Dette er et veldig nyttig verktøy, fordi markørsettet er en forutsetning for å kunne spore fisk. Teknologien ligger der allerede, og metoden fungerer med høy nøyaktighet. Det er praktiske utfordringer med implementering av systemet, spesielt når det gjelder logistikk, men i siste instans er det en politisk beslutning hvorvidt systemet skal brukes, sier Lund.
DNA-sporing og fysisk merking er komplementære
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF, satte i 2012 i gang seks forskningsprosjekter med ulike mulige metoder for å merke og spore oppdrettslaks. Flere metoder har vist seg å være aktuelle, også DNA-sporing.
Jacq mener DNA-sporing må brukes sammen med et fysisk synlig merke, som for eksempel fettfinneklipping av all produksjonsfisk. Slik kan man på elvebredden skille ut en oppdrettsfisk fra villaks visuelt, før det eventuelt tas DNA-prøve.
Jacq og Baranski regner med at de endelige resultatene fra simuleringene av industriskala vil være klare i vinter. Og det er i oppskaleringen til industri at utfordringene kan ligge. Logistikken rundt sporing av egg fra rognprodusent videre til oppdretter, er like viktig som lab-prosedyrene. Begge deler må oppdrettsnæringen jobbe videre med.
Norges Veterinærhøgskole kjører sammen med forskningssenteret Cigene, Biobank AS, og AquaGen et parallelt sporingsprosjekt med noen komponenter som er felles med Nofimas prosjekt. FHF finansierer begge prosjektene, og de har felles styringsgruppe.
