Russiske veterinærmyndigheter brøler igjen ut sin misnøye med kvaliteten på norsk sjømat. Nå er det eksportører av sild og torsk sin tur å slite med markedsadgang. Men veterinærmyndighetene vokter seg vel for å true med å stenge grensene for all norsk oppdrettslaks. Til det har denne en for sterk posisjon i det russiske markedet.
– Too big to fail, sa amerikanerne om de aller største bankene sine under finanskrisen. De som ikke kunne slås konkurs. De var for store til det. De negative konsekvensene ville bli for vidtgående.
Norsk laks er også blitt for stor. Over 100.000 tonn fersk norsk laks går det over grensen til Russland i år. Fryst laks kommer i tillegg. Russiske konsumenter har for alvor fått smaken på det røde fiskekjøttet. Semga, tsarens fisk, er selvskreven på alle koldtbord, når russerne snart feirer sin ortodokse jul.
For det er sluttkundene, særlig konsentrert i de store og rike metropolene Moskva og St. Petersburg, som er norske oppdretteres beste allierte i kampen om markedstilgang. De vil helst ha laksen fersk. Ingen land kan snu seg rundt og erstatte det.
Norge er blitt en for stor og dominerende produsent av fersk laks til at Russland over tid kan holde landets oppdrettere ute av det store russiske markedet. Russland er på få år blitt en for stor kjøper. Handlingsrommet er for lite. Fleksibiliteten snevret inn. All den tid kvaliteten er mer enn god nok for 160 andre land i verden, blir det for tøft for landets veterinærmyndigheter å nekte forbrukerne fersk norsk laks.
I begynnelsen av juli i år truet høyrøstede russere, nok en gang, med å stenge grensene sine for norsk laks. Det var ikke måte på hvor elendig kvaliteten var. Ble den ikke bedre, ville veterinærmyndighetene stenge grensene for norsk laks.
– Tomme trusler, skrev iLaks den gang.
Hvorfor?
Russland kjøper opp til 3.500 tonn norsk laks i uken. I et scenario der de stenger grensene for norsk laks, må de hente laksen fra andre land. Hvor da?
Chile? Der kan de bare glemme fersk laks. Fisken må skipes i frysecontainere i ukesvis. Og kvaliteten? Vel, den er ikke bedre enn i Norge, for å si det forsiktig. Verken Færøyene eller Skottland er har kapasitet for å ta unna så store ukevolumer som etterspørres.
Det er bare Norge som har bygget opp verdikjeden og innrettet seg slik at de kan dirigere, for alle praktiske formål, ubegrenset med fersk laks til det russiske markedet.
Det vet russerne. Og viktigere; sluttkunden vil fort merke det. Når kjølediskene i supermarkedene er tomme. Det tar én uke.
En nokså marginal aktør i det russiske samfunnet, veterinærmyndighetene, kan ikke overspille sin rolle og stenge supermarkedenes tilgang på høye volumer av fersk atlantisk laks. Ikke særlig lenge i hvertfall. Godt betalende russiske forbrukere kan ikke bli avspist med frossenlaks, enten den kommer fra fra Atlanteren eller Stillehavet.
Fersk laks er heller ingen strategisk viktig ressurs, ála gass eller olje, som russerne kan eller vil trumfe gjennom sin vilje med eller legge ubegrenset med prestisje i heller.
Hvor provoserende det enn oppleves for stormakten Russland, så må de finne seg i at det er norske oppdrettere som i all vesentlig grad vil betjene dette veldige markedet. Slik at den jevne russer får laksen sin. Enten saltet eller som sushi.
