Oppdrettskritikernes stemmer øker i styrke. De søker flere medier som talerstoler for sine angrep. Men perspektivløse angrep uten nyanser biter ikke.
Det blåser opp. Aktivister som Geelmuyden, Oddekalv og Strøksnes har i høst fyrt av den ene bredsiden etter den andre. Det er ikke måte på hvor skitten oppdrettsbransjen er. «Et stort oppdrettsanlegg slipper ut like mye kloakk som en større norsk by, men urenset», hevdes det. Verken dimensjoner eller nyansene mellom urenset kloakk og næringssalter er her interessante.
Konspirasjonsteoretikerne har lenge angrepet Lisbeth Berg-Hansens og Liv Holmefjords påståtte inhabilitet. Nå er det Erna Solbergs søster og Marine Harvest-direktør Marit Solberg som sørger for vann på møllen. Konkrete tilfeller av korrupsjon foreligger ikke.
«I forbindelse med impregnering av nøter med kobber står næringen for et kobberutslipp på over 1.000 tonn rett ut i sjøen», skriver laksefisker og oppdrettsmotstander Roald Dahl jr i en kronikk i Bergens Tidende i helgen.
Samtidig som anti-oppdretts-lobbyen hamrer løs med med sitt planlegges det i Førdefjorden utslipp på minst 10.000 tonn gruveslam – hver dag i 50 år.
Da snakker vi forurensning.
Vi kan ikke alle ha økologiske høner i tunet, skyte hjort med armbrøst eller sanke blåbær. For å drøfte problemstillingen på konstruktivt vis må en først akseptere et grunnleggende premiss: Vi må ha industriell og bærekraftig matproduksjon. Her vil fiskeoppdrett (og da snakker vi ikke utelukkende laks) spille en særs viktig rolle i tiårene fremover. Ingen arter konverterer fôr til kjøtt mer effektivt enn fisk.
Oppdrettsindustrien er ikke så rein og plettfri som en gjerne kunne ønske. Men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Kritikken må ha presisjon for å kunne oppnå relevans. Språkbruken blir parodisk når en måler fiskeoppdrett mot de virkelige forurenserne: Gruver, fossilt brensel og kjemisk industri.
Vi trenger gode miljøvernere. Vi trenger vaktbikkjer. I denne sammenhengen er det naturlig å trekke frem Bellona som et godt eksempel på akkurat det.
Men det vi ikke trenger er brølende destruktive kritikere – uten verken perspektiver eller nyanser.
