Som man roper i skogen får man svar.
Nyvalgt nestleder i SV, Torgeir Knag Fylkesnes, vil be Stortinget forby importert soya i laksefôr. Han vil med det gjøre klimavinneren fiskeoppdrett enda mer klimavennlig, og for å oppnå det vil han bruke pisk.
– Vi ber Stortinget innføre et omsetningspåbud for bærekraftig fiskefôr. Man kan starte lavt med en opptrappingsplan og mål om at soya er erstattet innen 2028, sier Fylkesnes til Klassekampen.
Soya er den viktigste ingrediens i laksens diett. En fjerdedel av laksefôret består av soyaproteiner. Soya er forøvrig verdens viktigste kilde til dyrefôr, ikke minst til fjærkre og svin, som sluker 75 prosent av den globale produksjonen. Til sammenligning konsumerer norske fôrprodusenter, ifølge Cargill, 0,35 prosent av verdensproduksjonen av soya.
Konkurransedyktig
Fylkesnes, hvis slektninger på Bømlo driver oppdrettselskapet Fylkesnes Fisk, mener næringen heller bør satse på fôr basert på restråstoff fra skogsindustrien, samt alger og insekter – produsert i Norge.
At det idag slett ikke eksisterer en slik industri i Norge, med volumer som kan produseres i stor skala og tilbys markedet til konkurransedyktige priser, er ikke avgjørende.
Filosofen fra Tromsø er SVs næringspolitiske alibi.
– Jeg ser på næring, klima og rettferdig fordeling under ett. Alle de tre avhenger av hverandre. Vi må ha en bærekraftig næringspolitikk for å sikre flere arbeidsplasser og et bedre klima. Dette henger sammen, har Fylkesnes tidligere uttalt til Nordlys.
Tvang
Industrien skal formes. Med forbud og påbud. Fylkesnes har i Klassekampen pekt ut fem kandidater å satse på: Bioindustri, karbonfangst, høyteknologi, digitalisering, karbonfangst og -lagring og hydrogen.
Fiskeoppdrett er ikke nevnt.
Dette ligner til forveksling Ap-leder Jonas Gahr Støre som på landsmøtet nylig listet opp seks «vinnernæringer» Norge bør satse på: Skipsfart, kraftkrevende industri, skog, olje og gass, karbonfangst og lagring og flytende havvind. Heller ikke Gahr Støre var opptatt av landets nest største eksportnæring, fiskeoppdrett.
Men skogen synes de begge er viktig.
Og ved å utnytte trevirke kan en slå flere fluer i ett smekk. Det er klimavennlig og skaper lokale arbeidsplasser. At tømmer og treflis av fôrindustrien ikke vurderes som en attraktiv diett for laksen, sikrer tilvekst eller helsegevinster, er ikke så sentralt. At det kan øke kostnadene og redusere kvaliteten og omdømmet på norsk laks er heller ikke avgjørende.
Vet best
Fylkesnes spør ikke hva laksen vil ha. Han spør heller ikke hva markedet etterspør.
Som man roper i skogen får man svar.
SVs ideer om planøkonomi, at staten og politikerne vet best og skal definere betingelsene for industrien, har over tid vist seg som en lite farbar vei.
I 1917 startet verdenshistoriens største økonomiske eksperiment: Den russiske revolusjon. Sovjetunionen, ledet med fast hånd av Politbyrået i Kreml, produserte mye som markedet ikke ville ha. Men politikerne ville ha det og la til rette for det. Tungindustri, kull og stål, var viktig. Det var også kollektivbrukene som overtok storgårdene som utgjorde det som Churchill kalte «Europas kornkammer». Jordbruksreformen gikk imidlertid fort i stå, nyinvesteringer stoppet opp og ineffektiv produksjon ga hungersnød på 30-tallet. Sovjet måtte snart importere korn.
Et annet planøkonomisk glansnummer var da Kreml la til rette for et irrigasjonssystem som hentet vann fra Aralsjøen for å gjøre bomull til en viktig eksportartikkel. Snart ble Aralsjøen tømt for vann i det som rangeres høyt som historiens største menneskeskapte naturkatastrofe.
Sprang
Den andre kommunistiske supermakten, Kina, lyktes heller ikke med sin planøkonomi. Mao desimerte egenhendig Kinas jordbruksproduksjon under «det store spranget» på 50- og 60-tallet, da han skulle gjøre Kina til en økonomisk og militær supermakt. Tvangskollektivisering og en kampanje mot spurv og skadedyr, for å øke kornproduksjonen, ga hungersnød etter masseoppblomstring av insekter spiste opp avlingene.
Kinas naboland Nord-Korea har latt seg inspirere av «det store spranget» – og har også fått en hungersnød i fanget.
Sovjetunionen gikk konkurs på planøkonomi i 1989. Kina la deretter om til en mer pragmatisk markedsorientert vri på kommunisme. Det har gjort godt. Å se på og lytte til etterspørselen har lønnet seg.
SV, som ifølge et gjennomsnitt av meningsmålinger i april har støtte av 7,6 av landets stemmeberettigede, har mye å lære av historien. Og av næringslivet. Men uten støtte fra flere andre og større politiske partier på Stortinget, blir forslaget om soya-forbud kun et frieri til SVs egne velgere.
Soya-forslaget er forøvrig klimapopulisme av første klasse, rettet mot den mest klimavennlige proteinproduksjonen som finnes, nemlig fiskeoppdrett.
