I høst har bilder av fisk med alvorlige skader forårsaket av lakselus blitt publisert i flere medier. I kjølvannet av dette har Michael Niesar, daglig leder i Sulefisk, tatt opp igjen diskusjonen om hvorvidt fisk har smertefølelse. Han har fått svar fra blant annet Susanna Lybæk fra Dyrevernalliansen og Jan Arve Gjøvik.
Vårt utgangspunkt er at vi har svært gode vitenskapelige holdepunkter for å si at fisk føler smerte. Før vi kommer tilbake til hva vi bygger dette utsagnet på vil vi presisere noen begreper. Når vi snakker om smerte mener vi en bevisst følelse. Kjernen i diskusjonen om fisk føler smerte må altså være om den har noen form for bevissthet. Bevissthet er et vanskelig felt å forske på fordi vi kun har mulighet til å oppleve vår egen bevissthet! Det vil si at til og med forskning på menneskelig bevissthet hviler på bevissthetsindikatorer som for eksempel muntlig tilbakemelding, adferder og oppgaveløsning som krever bevissthet. Antageligvis kommer bevissthet i ulike former av varierende kompleksitetsgrad. Det er derfor ikke slik at fisk må ha selvbevissthet av ‘menneske-typen’ for å føle smerte. En bevissthet om ytre påvirkning og indre forhold er nok. En slik bevissthet kan være viktig i evolusjonært perspektiv fordi den kan gi dyr mulighet til å fleksibelt tilpasse seg nye situasjoner, og å velge den adferden som gir mest mulig gevinst av typen ‘metthet’ eller ‘seksuell tilfredsstillelse’. Det er altså ikke så rart å mene at dyr kan ha en slik type bevissthet. Dette bringer oss tilbake til hvorfor vi mener fisk føler smerte:
- Fisken har nerveapparatet til å oppdage og reagere på smertefulle stimuli.
- Fisken har de samme hjerneavsnittene som andre virveldyr og smertefulle impulser sender signaler som når fiskens storhjerne.
- Fisken har opioid-reseptorer i hjernen, det vil si at fiskens egenproduserte endorfiner (morfin-lignende stoffer) kan dempe smerte på samme måte som hos andre virveldyr
- Fisk reagerer på ting som er smertefulle for oss, og smertestillende medikamenter hjelper.
- Fiskens adferd i læringsforsøk tyder på at den har bevissthet om indre og ytre forhold, og kanskje til og med mer komplekse former for bevissthet.
Dette er hovedtrekkene bak utsagnet ‘fisk kan føle smerte’. Når Niesar skriver at han er klar på at fisk føler stress og ubehag så mener vi at det er inkonsekvent å være usikker på om fisk kan føle smerte. Hvis den er bevisst stress og ubehag (det er dette vi legger i begrepet ‘å føle’) så er det ingen grunn til å tro at den ikke er bevisst smerte.
Diskusjonen om smerte hos fisk er viktig. Derfor er det av stor betydning at man er kritisk til litteraturen man bygger sin argumentasjon på. Vitenskapelig litteratur, kanskje særlig lange oversiktsartikler, kan være vanskelig å bedømme. Artiklene til Rose og Key har blitt nevnt, og det ble fremhevet at de er relativt nye. Dessverre er dette ingen garanti for kvaliteten. Rose har publisert ‘samme’ artikkel i 2002, 2007 og i 2012. I disse gjentar han seg selv en god del, og svarer ikke på motargumentene som har blitt publisert, blant annet av Chandroo og medforfattere allerede i 2004 (‘An evaluation of current perspectives on consciousness and pain in fishes’ Fish and Fisheries, vol 5). For å låne uttrykket fra Niesars første innlegg: Rose roper høyt, men etter vår mening, ikke spesielt godt. Keys artikkel inneholder også omtrent de samme elementene som Rose sin fra 2012. Dermed blir det seende ut som det er mange nye argumenter mot smerte hos fisk, mens det ikke er tilfelle. Etter vår mening inneholder både Rose og Keys flere referansefeil som ytterligere svekker kvaliteten. Som motvekt anbefaler vi Chandroos tilsvar fra 2004 og Victoria Braithwaites bok fra 2010.
Vi ønsker også å gi en kort kommentar til Gjøviks innspill om at man ikke bekymrer seg for om villfanget fisk kan lide. Han skriver at: ‘Hvis vi tilkjente fisk samme evne til lidelse som varmblodige dyr, måtte vi avvikle våre kommersielle fiskerier, med de dramatiske konsekvensene det ville ha for verdens matforsyning. Vi samler ikke inn slaktegris med snurpenot, eller fanger slaktekylling i garn, med påfølgende kvelning som avlivningsmetode. Men det er slike metoder vi bruker på fisk, fordi vi har god grunn til å tro at fisk ikke lider, og at de derfor tilhører en annen moralsk kategori enn varmblodige dyr.’ Igjen er det viktig med kilder og riktig bruk av begreper. Det er flere som med rette bekymrer seg over avlivningsmetodene i fiskeriene. Se for eksempel https://fishcount.org.uk/. Fiskemetodene er utviklet av praktiske og økonomiske hensyn og er irrelevante som argument for eller imot smerte hos fisk. Heldigvis får vi stadig mer kunnskap om hvordan vi kan sikre våre husdyrarter gode liv, og dette inkluderer fisken. Det er farlig å bruke tradisjoner (som for eksempel fangstmetoder av fisk eller tyrefekting for den saks skyld) som vitenskapelige argumenter i diskusjonen om smertefølelse.
