Oppdrettsnæringen blir nødt til å granske sin bruk av begrepet fiskevelferd. Michael Niesar i Sulefisk tok opp dette poenget i sin kronikk Lus og smertefølelse hos fisk . Han påpeker at vi må skille mellom nocisepsjon og smerte. Dyrevelferd betyr ikke nødvendigvis det samme for landbrukets som for havbrukets husdyr.
Dyr vi har ansvar for skal ikke lide. Ville dyrs lidelser i naturen kan ikke forhindres. Det stiller seg annerledes med dem vi har i vår varetekt. Dette er den etiske intuisjon folk flest forholder seg til. Det er ikke en god ide å erklære at vi kan gjøre hva vi vil med fisk.
Lidelse kan defineres langs en skala fra berøvelse av naturlig atferd til å bety påførelse av smerte. Dyrevernlover handler om det siste, om regler for å hindre at produksjonsdyr skal påføres smerte. Spørsmålet er om fisk kan oppleve smerte i en etisk relevant forstand.
Da begrepet fiskevelferd kom inn i språket
En skotsk forskergruppe mente å ha påvist smertefølelser hos fisk i 2003[1]. Artikkelen grep inn i en norsk debatt på denne tiden, og bidro til at forskere ivrig tok i bruk betegnelsen fiskevelferd på det som til da hadde hett produktivitet. Det er antakelig lettere å hente penger til forskning på velferd enn på profitt. I 2002 kom det en rapport fra FHF-prosjektet Etiske utfordringer i fiskeri- og havbrukssektoren, som hevdet at oppdrettsnæringen har ansvar for fiskens positive velferd gjennom hele livsløpet til og med avliving. Rapporten var en oppfølger av Forskningsrådets program Produksjon av laksefisk (2000), der et delprosjekt het Kan fisk lide? Svaret var at fisk kan føle smerte og derfor lide. Dette synet ble videreført i NFR-rapporten Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge fra 2005. Etter dette gikk alle over til å si fiskevelferd når man mente produktivitet.
Den skotske studien var basert på regnbueaure som fikk injeksjoner med gift (bigift og eddiksyre) i leppene. Fisken reagerte på dette med endret puls og ved å skrubbe munnpartiet mot grus, og ventet med i spise i 3 timer. Det er selvfølgelig som forventet at fisk, i likhet med alle andre dyr, reagerer fysiologisk og atferdsmessig på skadelige stimuli. Selv en amøbe vil trekke seg vekk fra noe som skader den. Forfatterne beskrev fiskens reaksjon som nocisepsjon, men i den etterfølgende diskusjonen ble dette oversatt til smerte.
Hva er smerte?
Det er åpenbart at alle dyr har evne til å oppdage og unnvike farer. Nocisepsjon er evnen til å registrere skadelige stimuli og overføre informasjon om dette fra påvirkningsstedet til sentralnervesystemet, som deretter setter i gang en handlingsrespons. Også dyr uten ryggrad og hjerne har denne evnen, som for eksempel blodigler. Nocisepsjon forutsetter ikke bevissthet.
Et menneske opplever det å legge hånda på en varm kokeplate som smerte. Dette er en subjektiv følelse, som sannsynligvis forutsetter en høyt utviklet hjerne med hjernebark (neocortex) og pannelapper. Observasjon av adekvat unnvikelsesatferd i forhold til skadelig påvirkning er ikke det samme som at man har observert smerte, men de fleste varmblodige og landlevende dyr har utviklet et kroppsspråk som vi gjenkjenner hos oss selv og derfor tolker som smerteopplevelse.
Analogibetraktninger er den beste metoden vi har med hensyn til å forstå smerteopplevelsen hos andre dyrearter enn oss selv. Vi vet hva som gjør vondt for oss selv, og hvis betingelsene er til stede hos andre arter for at de kan oppleve noe lignende, så kan vi trekke en slutning om at det er sannsynlig at de kan oppleve smerte. Vi henger ikke levende griser i en kjøttkrok, og vi kveler ikke slaktekylling i en plastsekk. Vi ønsker å avlive slike dyr mest mulig smertefritt. Vi kaller det human avliving.
Men vi fanger fisk med krok, garn, snurpenot og trål, og bekymrer oss ikke over at de dør som følge av kvelning eller trykksprengning. Avlivningsmetodene i fiskeriene bærer alle tegn på å være inhumane. Hvorfor slår ikke vår moralske intuisjon inn, og forteller oss at dette er forferdelig og at praksisen må opphøre? Tilhører fisk en annen moralsk kategori enn landlevende virveldyr med varmt blod?
Kan fisk lide?
Arkitektonisk sett er fiskens hjerne liten i forhold til kroppsstørrelsen. Den mangler hjernebark og andre strukturer som er vesentlig for bevisste emosjoner hos mennesker. Fra mennesker og andre pattedyr vet vi at en subjektiv opplevelse av vevsskade som noe som er vondt og traumatisk, er basert på samspillet mellom nerveimpulser generert i mange ulike deler av hjernen. Hvis hjernebarken er tilstrekkelig ødelagt, oppleves ikke en skade som smertefull. Siden fisk ikke har hjernebark er det sannsynlig at vevsskade ikke ledsages av en menneskelignende smerteopplevelse.
Det er heller ikke lett å forstå at fisk skulle hatt en utviklingsbiologisk fordel av å utvikle denne egenskapen. En egenskap utvikles alltid som svar på et problem. Som et vannlevende dyr er fisk mye mindre utsatt for skader enn landlevende dyr. Pelagisk fisk som for eksempel sild og makrell kommer ikke i berøring med andre fysiske gjenstander i hele sitt liv enn andre fisk i samme stim. Overlevelse er et spørsmål om evne til unnvikelse og flukt. Smertefølelse er ingen egenskap som befordrer utvikling av slike reaksjoner, ettersom erfaringen med å bli fanget, tygd og svelget av opplagte grunner ikke lar seg overføre til neste generasjon.
Stillehavslaks har 100% dødelighet i forbindelse med gyting. Fiskens vev går gradvis i oppløsning mens den enda er i live. Laksen dør til slutt med store sår over hele kroppen. Det er lite trolig at fisk som er konstruert for å dø på en slik måte er utstyrt med bevissthetsopplevelser av smerte.
Laks går opp i elva for å gyte om sommeren. Når den forsøker å forsere fosser, faller den ofte ned på stein. Etter menneskelig smerteerfaring skulle den da slå seg. Vi kan selvfølgelig ikke vite om slike slag mot kroppen oppleves som vondt og traumatisk, men det har iallfall ikke fått laksen til endre atferd. Atlantisk laks står på elva hele vinteren uten mat, og vandrer ikke til sjøs igjen før neste vår. Den er da svært avmagret. Såkalt vinterstøing kan miste halve kroppsvekten. Det er rimelig å tenke seg at dyr med en slik tilpasning ikke opplever sult som lidelse.
Konsekvensetikk: hvis fisk kan lide må vi slutte å fiske
På grunnlag av anatomi og utviklingsbiologi er det rimelig å slutte at det er overveiende sannsynlig at fisk ikke har følelser på en måte som ligner på det mennesker kan erfare. Det er i så fall rimelig å mene at fiskens eventuelle emosjoner ikke er etisk relevant. Den lille tvilen som måtte være til stede, er ikke tilstrekkelig til at fisk bør tilkjennes omsorgsrettigheter på lik linje med varmblodige dyr. Grunnen er at før-var prinsippet i så fall blir urimelig handlingslammende i forhold til tradisjonell og viktig økonomisk virksomhet i tradisjonelle fiskerier.
Hvis vi tilkjente fisk samme evne til lidelse som varmblodige dyr, måtte vi avvikle våre kommersielle fiskerier, med de dramatiske konsekvensene det ville ha for verdens matforsyning. Vi samler ikke inn slaktegris med snurpenot, eller fanger slaktekylling i garn, med påfølgende kvelning som avlivningsmetode. Men det er slike metoder vi bruker på fisk, fordi vi har god grunn til å tro at fisk ikke lider, og at de derfor tilhører en annen moralsk kategori enn varmblodige dyr.
Vi må skille mellom landbruksdyr og havbruksdyr
Kan vi kan behandle oppdrettsfisk omsorgsløst? Rent bortsett fra at det er lite lønnsomt at produksjonsdyr blir skadet, syke eller dør, så skader det vårt omdømme i egne øyne dersom vi ikke sørger for at våre produksjonsdyr har det bra. Selv om det er overveiende sannsynlig at fisk ikke har en smerteopplevelse som har krav på vår moralske sympati, så må vi kreve av oss selv at den skal få leve på en måte som fremmer fiskens sunnhet. Siden god overlevelse og vekst er fundamentet for all produksjon av animalske produkter, blir det for så vidt en smakssak om det skal kalles optimalisering av velferd eller produktivitet.
Men fiskeri– og havbruksnæringen bør ikke godta at omsorgskravene skal være de samme for oppdrettsfisk som for landbrukets husdyr. Det er åpenbare forskjeller mellom Jøa-saken (92 storfe ble sultet i hjel) og Frøya-saken (lusespist laks med store sår). Storfe kan lide i en etisk relevant forstand, og de gir uttrykk for smerte og lidelse ved vokalisering og atferd som er lett for oss mennesker å forstå. Mens laks er naturlig tilpasset å sulte i langvarige perioder på inntil et år, så må storfe ha daglig tilførsel av vann og fôr.
Vintersår, lusesår og håndteringsskader forekommer relativt ofte på oppdrettslaks, som kan ha slike sår lenge før de heles. Taperfisk er vanlig forekommende. Dette må pr i dag oppfattes som normaltilstanden i oppdrettsanlegg. Skal det overhodet være mulig å bruke fisk som produksjonsdyr, kan vi ikke tilstrebe fiskevelferdsmessig perfeksjonisme. Den praktiske konsekvensen av perfeksjonisme er at fiskeoppdrett må oppgis. Den individuelle omsorgen som kan tilbys landbrukets husdyr vil ikke være mulig i besetninger på 200.000 laks i 1 merd.
All matproduksjon setter i utgangspunktet et uønsket avtrykk på miljøet og på produksjonsdyra. Men lista bør legges høyere med hensyn til omsorgen som skal tilbys landdyr sammenlignet med fisk. Relativt små besetninger gjør individuell behandling mulig. De største besetningene finner vi i kyllingfjøs, som typisk har flokkstørrelser på 10-20.000 dyr. Konsesjonsgrensen ble økt til 280.000/år fra 2015, tilsvarende innsett på ca 30.000. Røktingen er også her basert på gruppebehandling, og dødeligheten er i praksis større enn i lakseoppdrett (3-5% i løpet av en produksjonssyklus på 1 måned, mot mindre enn 1% pr måned i lakseoppdrett).
Det juridiske ansvaret for skade på oppdrettsfisk
Som påpekt av jurist Halfdan Mellbye er det tvilsomt å sette likhetstegn mellom stor skade på fisken og stor personlig skyld hos oppdretteren. Personlig skyld er et spørsmål om det burde og kunne vært handlet annerledes. Det kan godt hende at situasjonen som løp løpsk på Frøya Nord (Sulfjorden) kunne vært avverget, og at allmennpreventive hensyn tilsier at straffeforfølgelse av selskap og enkeltpersoner kan være på sin plass. Situasjonen ble tross alt håndtert bedre av andre oppdrettere i samme område. Men Mattilsynets vurdering av dette som like ille som Jøa-saken trenger en ny gjennomtenkning.
Mattilsynet med populistisk utspill
Atlantisk laks er en nær slektning av stillehavslaks. Mattilsynet bør tenke igjennom analogien til stillehavslaksens naturlige livssyklus, som innebærer at den får store lesjoner og går i oppløsning i levende live i løpet av gytingen. Er det sannsynlig at dyr som har en slik naturlig tilpasning opplever dette som lidelse? Hvilken evolusjonær fordel skulle laksefisk ha av en menneskelignende opplevelse av kroppsskade som smerte eller lidelse? Er det urimelig å trekke analogier fra stillehavslaks til atlantisk laks?
Før Mattilsynet har en overbevisende argumentasjon omkring dette, og eventuelt en reflektert moralfilosofisk begrunnelse for at fisk bør plasseres i samme etiske kategori som landbrukets husdyr, bør de være tilbakeholdne med å bruke uttrykk som at luseskader «har medført stor og langvarig lidelse for fisken». Det er grunn til å mistenke at Mattilsynet, i likhet med våre lovgivere, har falt som ofre for et lettbent og populistisk syn på fisks velferd.
Kontakten folk flest har med dyr har endret karakter fra å være bruks- og nytteorientert, til å bli preget av opplevelser og følelsesmessig nærhet. Kjæledyrene har satt standarden for det moderne menneskets forhold til dyr i det hele tatt. Dette er en fundamental holdningsendring, som har beredt grunnen for vår moralske uro og etiske tvil, og som er årsaken til at organisasjoner som Dyrevernalliansen har framgang for sitt budskap. Da er det dobbelt trist at nettopp kjæledyravlen har frambragt hunderaser som får kreft etter 5-6 år, mange får hoftedysplasi og at det er avlet fram raser med hudfolder som er arnested for infeksjoner. Defekte og sykdomsdisponerende gener blir oppkonsentrert i rasene som følge av linjeavl, innavl og matadoravl med sikte på eksteriørmessige avlsmål.
Human avliving av fisk?
I forhold til markedet formidler vi et budskap om at fiskevelferden er god og at human avliving er viktig. Med andre ord forutsetter vi at fisk kan føle smerte dersom avlivingen drar ut i tid, eller på andre måter er «inhuman». Hvis vi virkelig mener dette, så tvinges vi til å ta opp spørsmålet om det er etisk forsvarlig å drive oppdrett eller fiskeri i det hele tatt. Kan vi regne med at 10-20% av fisken som dør underveis i produksjonsprosessen har en human død?
Som dette eksempelet på lite gjennomtenkt etisk strategi viser, så risikerer vi å bedrive dobbeltkommunikasjon til markedet. På den ene siden sier vi at vi ønsker å avlive fisk humant, fordi fisk formodentlig har etisk relevante følelser. På den andre siden tvinges vi til å mene at fisk tilhører en annen moralsk kategori enn varmblodige dyr, fordi vi på mange områder behandler fisk annerledes enn landbrukets husdyr. Avslørt dobbeltkommunikasjon er et farlig våpen i hendene på våre motstandere. Eksempelet viser at etikk bør settes på oppdrettsnæringens dagsorden.
[1] Sneddon, Braithwaite and Gentle (2003):
Do fishes have nociceptors? Evidence for the evolution of a vertebrate sensory system. The Royal Society,
Proceedings: Biological Sciences.
