Velferdsmerking av laks er en god idé – hvordan gjør vi det?

Velferdsmerking av laks må gi bedre dyrevelferd og være nyttig for forbrukeren. Vi har kunnskapen og bidrar gjerne når en slik ordning skal utvikles.

Spørsmålet om sykdomsmerking av fisk i butikk har i høst vært diskutert etter rapporter om massedød i oppdrettsnæringa. Vi har tatt til orde for at en sykdomsmerking av hver laksefilet er umulig og unødvendig. Etter svar fra direktøren i Forbrukerrådet, ser vi at vi er ganske enige: En merkeordning som gir informasjon om fiskevelferd, er en god idé.

Det er en klar sammenheng mellom helse og velferd, men det er ikke det samme. Dyrevelferd handler om hvordan dyret opplever sin egen situasjon, og helse forteller om dyret er sykt eller friskt. Noen helseutfordringer kan medføre nedsatt velferd over tid, som de mye omtalte gjellelidelsene, mens andre mer akutte årsaker til død kan ha påvirket fiskens velferd i liten grad. Noen påkjenninger skyldes utsatt produksjon i åpne merder i sjø. Lenkemaneter eller algeoppblomstringer som påvirker fiskens helse og velferd, er det vanskelig å kontrollere.

Det er mange faktorer som påvirker fiskens helse og velferd i de ca. tre årene det tar fra den klekkes til den er klar for slakt. Det byr på noen utfordringer for en merkeordning som skal avspeile fiskens helse og velferd gjennom produksjonssyklusen. Hvis man ikke tar hensyn til denne kompleksiteten, vil merkeordningen miste mye av sin verdi. Om fisken har hatt et utbrudd av en sykdom første året i sjø, men blitt frisk igjen, er kanskje ikke spesielt interessant for en forbruker. Ei heller om den kommer fra en gruppe som har testet positivt for et virus.

For at forbrukerne skal kunne ta informerte valg, må vi finne indikatorer som gir en sikker indikasjon på fiskens velferd.

Som veterinærer er vi opptatt av at alle som driver med kommersielt dyrehold, uansett art, jobber systematisk med helse og velferd. Det skal være mulig å måle avvik og forbedringer. Innen lakseproduksjonen krever dette tett oppfølging fra fiskehelsepersonell og oppdrettere i samarbeid. Som nevnt ovenfor må vi se produksjonen under ett – fra klekking, tilvekst i ferskvann via klargjøring for utsett i sjø, til den utsatte perioden i åpne merder i sjø og helt fram til fisken er klar for slakt.

Hvordan kan vi lage en god og forståelig dyrevelferdsmerking for oppdrettslaks?

Det finnes allerede en del frivillige merkeordninger som mange i oppdrettsnæringen er tilsluttet. Den mest kjente er trolig ASC. Denne inkluderer miljøpåvirkning og mattrygghet, men også i noen grad fiskens helse og velferd. Sertifiseringen skjer på anleggsnivå. Store deler av oppdrettsfisken man finner i butikken i dag, er ASC-merket. En merkeordning som tar et steg videre og graderer dyrevelferden gjennom produksjonssyklusen, kan bidra til bedre velferd og nyttig informasjon for forbrukeren. Videre vil informasjon om at laksen kommer fra et anlegg som har etablerte og forpliktende systemer for å forbedre fiskehelsen og –velferden, være viktig.

Å gi forbrukerne tilgang til merinformasjon om produksjonen gjennom en QR-kode på pakken de kjøper i butikken, burde teknisk sett være en mulighet. Den norske oppdrettsnæringen deler faktisk mye data om produksjonen allerede i dag. Det er åpent tilgjengelig på nettstedet Barentswatch, som ukentlig publiserer data fra alle oppdrettsanlegg i sjø.

Utfordringen blir, uansett om det lages en ny merkeordning eller man bygger på en eksisterende, hvilke helse- og velferdsindikatorer som bør inngå. Og skal en oppdretter på Vestlandet ha de samme kravene som en i nord, når vi vet at produksjonsforholdene er såpass ulike? Vi må også finne ut av hvordan vi går fra et statisk system som ASC, der oppdretter må oppfylle visse grenseverdier, til et nytt system hvor målet er å gradere og stadig forbedre fiskevelferden. Alle oppdrettere har rom for forbedringer, selv de som gjør det best!

En pålagt merkeordning vil ta lang tid å få på plass på grunn av EØS-regler, så for å fremme god velferd så raskt som mulig, bør ordningen være frivillig. Vi mener derfor at havbruksnæringa må ta initiativ til en prosess for å få en merkeordning på plass, i samarbeid med veterinære fagmiljøer og interesseorganisasjoner. Det er mange spørsmål vi må finne svar på hvis velferdsmerkingen skal vekke tillit hos befolkningen. Det er viktig at en merkeordning ikke blir fragmentert og uoversiktlig, slik at oppdrettere og fiskehelsepersonell bruker uforholdsmessig mye tid på administrasjon og rapportering fremfor faktisk arbeid med helse og velferd. Vi trenger en overordnet tankegang og målsetning for et slikt system, med systematiske tiltak og en klar ansvarsfordeling mellom oppdrettere og forvaltning. Det mener vi vil være et skritt i riktig retning, både for å bedre fiskevelferden og for å gi forbrukerne god og nyttig informasjon.

Vi ved NMBU Veterinærhøgskolen brenner for god dyrehelse og -velferd, og bidrar gjerne med kunnskap for å lage gode systemer til det beste for både fisken og forbrukere. Ettersom en merkeordning som skal etableres raskt må være frivillig, ligger ballen hos havbruksnæringa.