Tommel opp for Nesviks klare tale

Vi har ikke vært bortskjemt med fiskeriministre som uttrykker sin mening i klartekst de siste årene.

Høsten 2013 erstattet den erfarne yrkespolitikeren Elisabeth Aspaker (H) Lisbeth Berg-Hansen (Ap) som landets fiskeriminister. Etter åtte år med røde fiskeriministre var det duket for endringer.

Berg-Hansen, med sin eierpost i oppdrettselskapet Sinkaberg-Hansen, ble stadig beskyldt for å løpe næringens ærend. Som regel uten grunn. Dette ble en hemsko for henne og reduserte hennes politiske albuerom.

Den politiske broileren Aspaker hadde ikke denne byrden å bære på.

God tid
Aspaker, som ikke hadde fartstid innen fiskeri eller oppdrett, tok seg imidlertid god tid til å tilegne seg kunnskaper om næringen. Det første året ga verken ny retning eller kurs. Hun dristet seg etterhvert til å si at lakselus og rømt fisk ikke var bra. Etterhvert nøyde hun seg med å problematisere lakselus.

Hun ble likevel, pussig nok, slaktet av rikssynser og spaltist Morten Strøksnes som «skruppelløs» som ga «rike særinteresser fritt spillerom». For dem som fulgte næringen tett og så at dette ikke stemte – lakseproduksjonen vokste da vitterlig ikke – ble Strøksnes’ hyppige angrep både bisarre og vanskelige å ta på alvor.

Aspakers tyngste bidrag til næringen var det brede politiske forliket om trafikklys-regulering og utviklingskonsesjoner. En sementering av et regime med lav produksjonsvekst og høye salgspriser.

Men hun fikk ikke fulgt dette opp i praksis. Etter vel to år, da hun endelig begynte å bli varm i trøyen, gikk hun av.

Tydelig
Inn kom virvelvinden Per Sandberg, FrPs første fiskeriminister. Valget var oppsiktsvekkende, særlig siden Sandberg var en særs tydelig nestleder og blant partiets aller mest profilerte politikere.

• Les også: Arven etter Sandberg

I likhet med Aspaker måtte Sandberg lese seg lenge og grundig opp før han kunne markere seg. Hans primære politiske bidrag begrenset seg likevel til å videreføre det arbeidet som forgjenger Aspaker hadde lagt ned. Sandbergs taler, og dem ble det mange av, var normalt minst 80 prosent drøvtygging av tidligere utspill og vedtak ispedd hylling av de rosenrøde utsiktene for «denne fantastiske næringen».

Bundet av tverrpolitisk enighet om en defensiv vekststrategi for oppdrettsnæringen, ble Sandbergs bidrag blant annet det utydelige oppgjøret med «mørke motkrefter» og en desperat og foreløpig uavsluttet kamp mot stortingsflertallets ønske om produksjonsavgift eller ressursrente.

Etter at Sandberg måtte pakke snippesken etter sommerens mest omtalte og pikante mediesak, ble sunnmøringen Harald Tom Nesvik (FrP) hanket inn.

Erfaring
I motsetning til både Aspaker og Sandberg har Nesvik greie på dette.

Han har, både ved utdannelse og jobberfaring, god kunnskap om fiskeri og oppdrett. Samtidig er det slik at Nesvik knapt har tatt sete ved Kongens bord. Han er fortsatt for førstereisgutt å regne i Regjeringskvartalet. Forgjengerne brukte begge et drøyt år før de hevet røsten og kom med tilnærmet klare politiske utspill.

Derfor er det befriende å lese Nesviks ytring på iLaks idag, hvor han gjør det helt tydelig at han ikke vil fjerne dagens bestemmelse knyttet til eksport av produksjonsfisk.

Jeg tar ikke her stilling til meningsinnholdet og hvorvidt eksportbestemmelsene om såkalt «prodfisk» bør endres, men jeg applauderer viljen til å komme med glassklare og tydelige meldinger så tidlig i statsrådkarrieren.

Politikere som våger å mene noe – og gir klart uttrykk for det – har lenge vært en mangelvare.

Det lover bra for tiden som kommer.