Torget ved den staselige domkirken i Ribe flommer over av turister. Svenske, norske og tyske. De har alle solbriller på i den skarpe solen. 21 grader og vindstille.
Idag er planen å gå i en nær rett linje sørøstover. Fra Ribe, like innenfor Nordsjøstrendene, tvers gjennom Danmark, til Padborg nær Østersjøen.
Idet jeg avslutter en jobbtelefon under en kort pause, blir jeg passert av en ivrig middelaldrende mann. Med dyr racersykkel, upåklagelig og matchende shorts og skjorte. Og hvite joggesko. Jeg setter opp farten, tar han igjen, og får en billig reise. Inntil han svinger til venstre inn på en stikkvei i et veikryss.
Første time er strålende. Men etter tre mil kommer regnet. Mørke skyer har dominert horisonten lenge. Med regnet kommer også motvind. Det er snorrette flate veier. Men også en økende tungtrafikk. Jeg følger veien mot Flensborg (den danske varianten av tyske Flensburg).
Det er kødannelse foran meg. En fortvilt mann står midt i veien og klør seg i hodet. Han har kjørt over en katt. Den er stein død. Derom ingen tvil. Og det er ikke den første jeg har sett på min vei. I tillegg til pinnsvin, spurv, fasan, hare, mus og trost.
Både regn og vind øker på. Øsregnet skaper dammer på veien og senker farten. Salte svettedråper renner inn under Oakley-brillene. Svir i øynene. Ustanselig. Brølende trailere virvler opp vann og sand. Det blir stadig flere av dem. Sidste tank før grænsen står det på en bensinstasjon. Det er ikke langt til Tyskland nå.
Jeg krysser motorveien E45 via en gangbro. Tungtrafikken blåser forbi. Nå slutter det endelig å regne.
Og så skjer det. Bakdekket er flatt. Turens første punktering. Det måtte komme. Jeg skifter slangen, starter opp igjen, men etter tre minutter får jeg en ny punktering – på samme hjulet. Det går som jeg frykter: Den nye slangen holder i ett minutt. Tre på rappen. Nå værer jeg en mulig krise: Jeg har bare to slanger igjen. Det er to mil igjen til Padborg. Jeg vil nødig gå hele veien. Jeg velger å skifte dekket – og deretter en ny slange. Den tredje slangen holder. Og takk for det.
Jeg setter opp farten, og kommer meg snarest mulig til sivilisasjonen. Det er først når jeg ser et sted mellom 60 og 70 DSV-lastebilhengere parkert ved siden av hverandre jeg forstår jeg har nådd Padborg.
