Rotorbladene til en diger Vestas-mølle sveiper like ved veien. Det blåser en lett motvind idet jeg starter på dag to. Fra veikanten kan jeg høre gresshopper. Kjenner lukten av nyslått gress. Jeg hører summingen fra en kryssende høyspentledning. Lår og legger kjennes lette og uthvilte. Været fra i går ser ut til å holde seg.
Jeg har hørt at det er tøft å være journalist. Men det er bedre enn å jobbe.
Det er dagen derpå idag. Mange dansker var tydeligvis ivrige under feiringen av St. Hans. Det er få biler på veien. Bållukten fra i går kveld er borte. Jeg velger en avsidesliggende bygdevei, og får en rolig start på dagen. På venstrehånd ser jeg Limfjorden. Snart er jeg inne på riksvei 11. Kursen settes mot sørvest.
En hauk seiler lydløst over en åker. På jakt etter føde. På begge sider av veien: Kornaks så langt øye kan se.
Etter fire mil snur vinden. Med en lett trekk i ryggen går farten merkbart opp. Jeg krysser Thyholm, og går over en kombinert jernbane- og bilbro. På begge sider flankert av gamle tyske bunkere. Langs veien ligger små hytter og badehus – med kort vei til stranden. En staselig hvitmalt treskøyte seiler forbi.
Et skilt varsler at jeg har ankommet region Midt-Jylland. Jeg krysser en ny bro, og legger bak meg Limfjorden. Jeg inntar småbyen Struer. Tid for middag.
En matrone av en kafévertinne mønstrer meg idet jeg skrider inn i restauranten iført fullt sykkelutstyr.
– Norsk? Det kan man godt forstå, sier hun. Hun anbefaler den lokale spesialiteten Pindebøf til middag. Jeg slår til på det.
Etter middag er det merkbart kaldere. Jeg tar på meg en ytterjakke. Langs veien leker noen småunger på sparkesykler. De ser mot øst. En av dem sier: – Det kommer til at regne noget sinnsygt!
Skydekket i øst er gråsvart. Snart kjenner de første dråpene. De dunster bort så snart de treffer veien. Men snart øser det ned. På et øyeblikk er asfalten blank.
Men regnskuren stopper like fort som den kom. Jeg sykler videre sørover. Fulgt av truende uværskyer.
Fra Ringkøbing går jeg rett mot vest, mot strendene ved Nordsjøen. Ved Søndervig tar jeg til venstre og følger den 14 kilometer lange landtungen ned mot Hvide Sande.
Biler med tyske flagg, restaurantmenyer på tysk, puber som reklamerer med Deutschland mot Ghana på Samstag, samt tyske fiskere på broen inn til sentrum viser med all tydelighet at den lille fiskerilandsbyen har nære bånd til nabolandet i sør.
Jeg svinger inn på torget ved Hvide Sande Hotel. Garmin-klokken stopper på nøyaktig 140 kilometer i dag.
